Foto: Facebook

Pappa er alene med babyen i 2 timer – så får mamma sms med spørsmålet: «Kan jeg drepe babyen nå?»

Det øyeblikket du holder ditt nyfødte barn i armene dine kan ikke beskrives ordentlig for noen som ikke har opplevd det. For mamma Angie Setlak var den følelsen dog koblet til en knusende uro. 

Angies sønn, Xavier, ble født en måned for tidlig og måtte overvåkes nøye de første 16 dagene av livet sitt. Heldigvis kunne han etterhvert hente seg inn fra sin tidlige fødsel og dra hjem for å være med familien sin. 

Angie tenkte ikke at folk var helt fra vettet. Men hun visste så lite om at det fantes en fare som truet veldig nær – en person som potensielt kunne forandre Xaviers liv for alltid…

Posted by Angie Setlak on Thursday, 17 May 2018

Tre måneder etter å ha tatt med Xavier hjem, kunne Angie dra tilbake til jobben. Hun var ikke helt trygg på la Xavier være hos ekskjæresten (og Xaviers biologiske far), men hun dempet angsten sin med viten om at han hadde oppdratt et friskt barn selv. 

Men ting endret seg straks. Bare tre timer etter Angie startet på jobb den dagen, fikk hun en beskjed fra sin ekskjæresten, hvor han spurte om han kunne «drepe barnet nå».

Angies hjerteskjærende historie om hva som skjedde den dagen ble delt på Facebook-siden Love What Matters. Det er virkelig en følsom tekst som gjør at tårene trenger seg på:

”Jeg hadde fått tekstmeldinger fra Xaviers far hele dagen og hvor vanskelig han syntes det var, og jeg sa til ham at vi skulle finne en løsning slik at han ikke trengte å ta hånd om ham på dagtid. I mammapermisjonen hadde Xaviers far vært alene med ham i to timer og alt hadde gått fint da. 

Xaviers far jobbet netter, og planen var at han skulle ta hånd om Xavier på dagtid mens jeg jobbet, og så skulle jeg passe på ham på nettene mens han jobbet. Min tidligere partner hadde tross alt oppdratt en tiåring, så selv om jeg var veldig nervøs over situasjonen, fortsatte han å forsikre meg om at alt skulle gå bra. 

På min første dag tilbake fra mammapermisjonen fikk jeg en tekstmelding – han spurte meg om han kunne drepe barnet nå. Jeg sa til ham at jeg snart kom hjem. Jeg tenkte hele tiden «bare noen timer til, så kan jeg dra hjem med barnet mitt». Så klokken halv tre fikk jeg meldingen som hver mamma håper de aldri kommer til å få. «Xavier sluttet å puste. Kom hjem nå.»«

Posted by Angie Setlak on Thursday, 16 August 2018

Angie fikk panikk. Hun skyndet seg for å samle sammen tingene sine samtidig som hun kontakten ekskjæresten sin for å finne ut hva som eventuelt hadde gått galt. 

”Jeg ringte til Xaviers far og spurte hva som hadde skjedd, og da svarte han: «Han ble kvelt av melk, vi skal til barnesykehuset i Seattle.» Jeg samlet sammen tingene mine, gråt noen tårer og kom meg til sykehuset. Da jeg kom dit hørte jeg babyen min gråte, så jeg trodde at alt var greit. Det var et rom fullt av leger for det lille barnet mitt. 

Etter at ting hadde roet seg ned, lot de meg gå bort til ham og holde hånda. Han var plutselig stille og ble. Jeg visste at noe ikke stemte. De hastet ham til en annen etasje og gjorde en CT-skanning på ham mens hans far og jeg ivrig ventet i rommet. Han hadde ikke mye å si. Han var opptatt med telefonen sin. Til slutt tok de Xavier tilbake inn på rommet og lot meg holde ham. Legene kom hele tiden inn og ut av rommet, og Xavier ble lik seg selv igjen. Alt som jeg syntes var bra.

Så fikk jeg en beskjed, legene sa at det blødde i hjernen hans. Jeg gikk umiddelbart til faren hans og spurte, «hvordan kan det ha skjedd?». Hans far hadde fremdeles ikke så mye å si, og fortsatte bare å gjenta «han ble kvelt av melk». De lot meg legge Xavier fordi de skulle gjøre en intubasjon på ham, og de fleste foreldre vil ikke se noe sånt. Vi gikk ut av rommet, og jeg brøt sammen. Hvordan kan dette skje med mitt søte, uskyldige barn?

Vi ble flyttet til et annet sykehus rundt klokken 22 den kvelden og jeg ble intervjuet av en politimann klokken 02. Jeg innså at det var et mistenkt overgrep mot et barn. De sa til meg at han hadde blødninger i hjernen på grunn av et bevisst traume. Jeg var opprørt. Xavier ble lagt i kunstig koma i to uker, mens de jobbet med å stoppe anfallene.«

Hadde ikke blitt kvelt av melken

Så ble det klart at Xavier virkelig ikke hadde blitt «kvelt av melken». Noe uheldig hadde inntruffet mens Angie jobbet, og hun var like opprørt som poltibetjentene. Sammen med politiavhørene ble Angie tvunget til å håndtere legenes grundige og dømmende prognoser etter å lagt babyens prognose på hennes skuldre.

”Sakte behandlet de ham med medisinering og de advarte meg om at han kanskje ikke kom til å våkne. De tok meg inn på rom etter rom, med leger etter leger, for å advare meg om hva som kunne skje. Vi kjempet mot to saker. Traumaet og den tiden han gikk uten oksygen til hjernen. Jeg hørte alt fra «han kan være blind» til «han kan kanskje aldri lære seg å gå, prate og bevege seg».

Men jeg visste likevel at han skulle komme tilbake til meg. Etter 17 dager på sykehuset fikk jeg tilbake barnet mitt. Vårt hjem var annerledes nå. Hans far og halvsøster var ikke lengre der. Hans far ble arrestert den kvelden og siktet for barnemishandling. Jeg vet fremdeles ikke om detaljene om hva som skjedde den dagen og jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å gjøre det.

Ettersom det er nesten tre måneder siden hendelsen, fokuserer jeg mindre på «hvorfor» og mer på «nå». Jeg forsøker å være nær barnet mitt, hvert øyeblikk. Jeg takker Gud hver dag for at jeg har fått tilbake barnet mitt. For min mamma som nå bor med meg, ettersom jeg er alenemor som jobber mye for å forsørge barnet mitt.

Vi har så mange leger og mange møter, det er rart at jeg er enige med dem hele tiden. Han går til fysioterapeuten hver uke, terapi hver uke. Han har en neurolog. En øyelege, en spesialist innen nevroutvikling, lærer å snakke og kommer nå til å gå til Anat Baniel Method-terapi for å hjelpe til med å vekke hjernen og gjøre den frisk.

Alle forteller hele tiden hvor heldige vi er siden dette skjedde mens han var så ung, hvor flinke barn er og hvor tilpasningsdyktig hjernen er i denne alderen. Han har en høy risiko for å utvikle cerebral parese, men vi får ikke den diagnosen før om ytterligere 1 1/2 år, hvis han har det. Han møter mennesker som hjelper ham med alt, og jeg tror at jo mer vi jobber med ham, desto bedre er hans odds.

Jeg har mareritt om at han dør flere netter. Jeg våkner i en dam av tårer. Men så slåss jeg. Jeg kan ikke gi opp nå. Hvis du ser på hans MR, skulle du tro at han var en grønnsak. Skadene er omfattende. Han bruker medisin mot anfall og det kan ta opptil to år å få det bort. Vi kjenner ikke til hele skadeomfanget før om noen år, ettersom hjernen hans fremdeles utvikles. Men han er mitt vidunderbarn. Min grunn til å gå ut av sengen hver morgen, tross at verden snurrer rundt meg.

Min kriger, som har kjempet hele tiden. Han har bevist meg gang på gang at han vil bo og leve her. Så vi slåss. Jeg er takknemlig for hvert øyeblikk og hver dag for at Gud gjenforente meg med ham. For alle krigere som fremdeles ber for barnet mitt. Da de sa til meg at han kanskje ikke kom til å overleve, bad jeg om at han skulle komme tilbake til meg. Jeg var så glad da de fortalte meg at jeg skulle få bytte bleiene hans igjen. Han er så dyrebar for meg. Selv om han ikke kan se. Eller gå. Eller ta hånd om seg selv. Han er min måne og stjerne. Mitt livs lys. Han er alt jeg alltid ville ha.

Den vanskeligste delen av alt dette er hvor forebyggende det er. Før skaden var huset mitt fullt av brosjyrer om skadde babyer og hva jeg skulle gjøre for å unngå det. Du legger ned barnet ditt. Du går i vei. Du går og gråter et sted, eller skriker eller prater med noen. Du får ut frustrasjonene dine, så kommer du tilbake til ditt søte barn og starter på nytt. Frem til i dag gråter Xavier fremdeles. Og skriker. Og jeg har stunder jeg må legge ham ned og gå bort. For det er hva du gjør som foreldre. Jeg håper at noen som leser vår historie kommer til å ta alt inn i hjertet og innse hvor viktig det er å ikke skade et barn. Uansett hva, skader du aldri et barn. Det er så lett å unngå. Et øyeblikk raseri forandret barnet mitt for alltid.»

Posted by Angie Setlak on Saturday, 4 August 2018

Av en ukjent grunn valgte Angies ekskjæreste å ta beslutningen om å skade deres sårbare barn. Hans handlinger den dagen kan påvirke Xavier resten av livet – det er ingen som vet hvor langvarig skaden er for barnet. Angie gjør dog sitt beste for å være positiv. Sammen tar hun og Xavier en dag om gangen, og forhåpentligvis kan denne unge gutten nyte det livet han virkelig fortjener: Lykke, velstand og kjærlighet.

Selv om det Xaviers far gjorde mot ham aldri kan tilgis, finnes det håp i denne historien i Xaviers rene motstandskraft. Spre denne artikkelen videre hvis du synes at alle mennesker som mishandler barn bør straffes hardt og rettferdig for det. 

 

Les mer om...