Sophie var en normal, frisk toåring – fram til den 18. mai 2017.
Da hun ble syk trodde foreldrene Shelby og Jonathan at deres toårige datter Sophie led av allergier.
Hun slet med å puste og legene hennes mistenkte astma. Men det skulle snart vise seg at situasjonen var mye verre en fryktet.
Sophie skulle legges inn om noen dager for å bli allergitestet. Men hun kom aldri til å trenge testen.
Hun slutten å puste neste natt.
Det var alle foreldres største mareritt. Shelby og Jonathan ringte ambulansen, som fraktet dem til sykehuset i hui og hast.
På sykehuset kunne legene bekrefte at Sophie led av noe mye verre enn astma og allergier.
Legene oppdaget en svulst like stor som en tennisball i lille Sophies bryst. Hun hadde fått T-celle lymfom. Kreft. Plutselig var det klart at den lille jenta kjempet for sitt liv.
Dessverre lyktes ikke kjemoterapien å hindre den aggressive kreften i å spre seg. Behandlingen påvirket Sophies form så mye at hun ikke maktet å gå, snakke eller bruke hendene til å spise.
Da lille Sophie kjempet for livet, tilbragte foreldrene utallige timer ved siden av datteren på sykehuset.
Sophies mamma, Shelby, var bestandig ved sin datters side. Det eneste viktige for Shelby var Sophie og hennes behandling.
Hennes svake kropp behøvde en stamcelletransplantasjon.
I den kaotiske og vanskelige situasjonen la mammaen merke til en spesiell sykepleier som prøvde å gjøre jobben sin ubemerket, men Shelby iakttok henne.
Etter å ha tatt et bilde når sykepleieren vendte ryggen til, publiserte Shelby bildet på Facebook-siden som foreldrene hadde skapt for å dokumentere Sophies kamp mot sykdommen.
«Jeg ser dere», skrev Shelby når hun avslørte alt hun hadde sett under datterens behandling.
Mamma Shelby skriver:
«Jeg ser dere. Jeg sitter på denne sofaen hele dagen og jeg ser dere. Dere prøver hele tiden å gjøre så mitt barn og jeg ikke legger merke til dere.
Jeg ser ansiktene deres synke sammen når hun ser dere og begynner å gråte. Dere forsøker å minske frykten hennes og roe henne ned på så mange forskjellige måter, for å vinne henne over. Jeg ser at dere får vondt når dere stikker henne med nål, eller drar av bandasjene hennes. Dere sier ´unnskyld´ flere ganger på en dag enn de fleste mennesker sier ´takk´…»
«Jeg ser alle gummiarmbåndene på armene deres og kortene rundt deres stetoskoper, ett for hvert barn dere har tatt hånd om og elsket.
Jeg ser dere stryke deres hender over hennes skallede lille hode og bre teppet om henne. Jeg ser dere holde rundt den gråtende mammaene som får de dårlige nyhetene. Jeg ser hvordan dere forsøker å jobbe på dataskjermene samtidig som dere holder barnets hånd, når mammaen ikke kan være på sykehuset med henne.»
«Dere bruker 12 timer i strekk hver dag på å ta hånd om veldig syke og døende barn. Dere går inn i hvert rom med et smil, uavhengig av hva som skjer der inne. Dere ser Sophies navn på skjemaet og kommer tilbake for å se til oss, selv når hun ikke er pasienten dere.
Dere ringer leger, blodbanken, apoteket så mange ganger det er behov for å gi barnet mitt det hun trenger i tide. Dere ser til meg like ofte som dere ser til henne. Dere sitter og hører på meg når jeg trenger å prate, selv om telefonene deres ringer og selv om deres daglige gjøremål er eviglange.»
«Jeg ser dere. Alle ser dere. Ingen gavepakker eller kort i verden kan uttrykke hvor verdsatte dere er. Dere er Jesus for oss hver dag. Barna våre hadde ikke fått det de trenger uten dere. Mammaer som meg hadde ikke følt oss rolige, eller hørt, uten dere. Dere redder våre babyer og vi hadde aldri kunne klart dette uten dere.»
Shelbys hjerteskjærende innlegg rørte ikke bare sykepleierne hun skrev innlegget for, men også andre foreldre som har opplevd lignende situasjoner og som også sa at sykepleiere er et sykehus´ ryggrad.
Det går ikke an å forestille seg hvor tøff jobben deres er – de er med krigen når alle foreldre går gjennom sin verste tid i livet, om og om igjen, hver eneste dag.
Dessverre fikk aldri Sophie muligheten til å vokse opp og si «takk» til alle sykepleierne som kjempet for å holde henne i live.
Hennes lille kropp klarte ikke å overleve den aggressive kreften og alle behandlingene.
Hun ble verre igjen den 22. desember 2017 og familien bestemte seg for å stoppe behandlingen. Sophie var ferdig.
Foreldrene Shelby og Jonathan fikk 13 dager med spill, lesing, sang, filmer og masse, masse kjærlighet innen Sophie sovnet inn i deres armer den 4. januar 2018.
«Mitt mål gjennom denne prosessen har vært å være åpen, ærlig og oppmerksom på hva som virkelig skjer når man kjemper mot kreft. Jeg har ikke pyntet på noe på de dårlige dagene, men jeg har også kunnet vise det fantastiske arbeidet som herren har utført gjennom dette. Jeg håper å kunne gjøre det samme når vi går videre i livet uten henne», skriver Shelby.
Kreft er virkelig det verste som finnes. Spessielt når den rammer barn.
Sophies historie er en påminnelse til oss alle, at vi burde leve alle dager som om det skulle være vår siste. Å elske som om det ikke fantes noen morgendag.
Hennes fortelling viser også at alle sykepleiere og andre medarbeidere fortjener oppmerksomhet og takknemlighet for innsatsen de gjør.
De bryr seg ikke bare om deres små pasienter, men tar også hånd om hele familien deres samtidig.
De går i kampen, som mange andre unnviker, uten å nøle. Og de gjør det dag etter dag, fra en familie til en annen.
Del mamma Shelbys ord om sykepleiere og sykehusarbeidere slik at flere mennesker der ute får muligheten til å innse hvilken fantastisk jobb de gjør. Det fortjener de virkelig.
