Det er få personer som i vårt svenske nabolands filmbransje, har blitt så verdsatt og hyllet som Allan Edwall.
Etter hans død erklærte til og med Astrid Lindgren at det ikke fantes noen som kunne ha tatt hans plass i hennes filmer.
Allan Edwall har vært en naturlig del av manges barndom.
Han har blitt et ekte ikon i svensk filmindustri, og hans merittliste er svært lang. I sin levetid spilte han alle rollene han tok på seg med bravur, og det er ingen tvil om at han var en talentfull skuespiller.
Allan Edwalls filmer
Mange har beundret hans prestasjoner i episke filmer som «Utvandrerne», «Fanny og Alexander» eller TV-serien «The Home Islanders», for å nevne noen.
Men Allan er også en person som fortsatt føles levende i dag, ikke minst på grunn av hans fantastiske innsats i Astrid Lindgrens klassiske filmer.
Mange kan nok kjenne seg igjen i at de som barn ikke forsto at faren i «Emil i Lønneberget», landstrykeren i «Rasmus på luffen» og Skalle-Per i «Ronja Rövardotter» faktisk var samme person.
For så god var Allan i det han gjorde. Uansett hvilken rolle han tok på seg, ble det hans egen, og det var det som gjorde ham så spesiell.
«Brødrene Løvehjerte er veldig hyggelig»
Astrid Lindgren på sin side var en person som vi vet hadde et spesielt blikk for talent. Og faktum er at bortsett fra «Verdens beste Karlsson» medvirket Allan Edwall i alle spillefilmene basert på Lindgrens bøker mellom 1971 og 1984.
De to supertalentene utviklet et nært profesjonelt forhold, og Allan brukte naturlig nok mye tid på å portrettere Astrids ulike karakterer.
«Brødrene Løvehjerte er veldig fin. «Ronja Røverdatter er også fin, men det var ganske vanskelig å sminke meg til rollen som Skalle-Per. Jeg har vært med i mange filmer. Rollen som Emils far var morsom å spille på sin egen måte også, sa han til Expressen i 1996.
Filmene hadde selvfølgelig en spesiell plass i Allans hjerte.
Hyllet svenske barnestjerner
I et intervju med GP i 1982 forklarte stjernen at han syntes Rasmus på loffen var en gripende historie.
– Historien er så vakker. Særlig i dag med den polariseringen som finnes mellom barn og eldre – det er det fellesskapet filmen skildrer som er det aller beste med den. Da vi snakket om den gamle filmen (der Åke Grönberg spilte uteliggeren), så vi at det var litt vann under broene. Den gang var alt solskinn, men i dag må man skildre vanskelighetene også. For eksempel det faktum at uteliggeren var litt plaget av ungen,» sier han.
Gjennom barnefilmene fikk han også æren av å jobbe med noen av Sveriges beste barneskuespillere gjennom tidene. Ikke minst Erik Lindgren, som var 9 år gammel da han spilte rollen som «Rasmus».
– Han var fantastisk å jobbe med. En veldig smart liten fyr. Og når man tenker tilbake, er det utrolig hvilke barn vi har å jobbe med i Sverige på film, sa Allan i det samme intervjuet.
Multifunksjonell arbeider av rang
Men i tillegg til å være skuespiller, gjorde Allan mange andre ting også.
Han skrev bøker og sanger som har blitt elsket og hyllet, selv om hans musikalske skatt faktisk ikke ble utgitt før etter hans død. I 2006 vant Allan Edwall en Grammy posthumt for samlingen «All Allan’s Songs».
En av bøkene hans, som han også valgte å filmatisere, var «Limpan». SF beskriver den på følgende måte:
«Limpan blir tvunget inn på et pleiehjem for alkoholikere. Han blir lovet jobb i Södertälje, men blir ikke løslatt, så han bestemmer seg for å rømme. I noen dager vandrer han mellom hjemmet og den virkelige verden, og møter mennesker med ulike problemer. Og hele tiden strever han med spørsmålet: Skal han drikke eller ikke?»
«Det er et menneske bak det»
Da Allan selv spilte hovedrollen som Limpan, forklarte han i et intervju med Aftonbladet Nöje i 1982 at han ønsket å belyse mennesket bak sykdommen.
«Jeg vil vise at det finnes en person bak en slik karakter. Og at det kanskje ikke er den personens skyld at han har blitt alkoholiker, sa han den gang.
Han mente nemlig at mennesker med avhengighet ble ekskludert fra samfunnet.
– Svenskene mener det godt med sine lover og regler. Men i virkeligheten omgir og ekskluderer alle reglene menneskelig kommunikasjon. Ikke av ondskap, men av frykt, sa Allan.
Fortsetter helt til slutten
For Allan var det viktig å fortsette å gjøre det han elsket. Selv når han var på sitt verste.
På slutten av livet valgte han derfor å fortsette med sin store lidenskap: å stå på scenen. Da i en forestilling sammen med Kristina Lugn.
Sammen hadde de satt opp «Ruth og Ragnar», men bare fire dager etter premieren måtte de avlyse.
Allans helse hadde forverret seg raskt, men ingen andre enn hans nærmeste skjønte hvor alvorlig det egentlig var.
Holdt sykdommen hemmelig
Bare året før hadde han fått kreftdiagnosen, og den siste måneden av hans liv gikk svært fort.
Den 7. februar 1997 døde stjernen på Karolinska sjukhuset i Solna, 72 år gammel.
«Fire dager før sin plutselige død i februar 1997 spilte Allan Edwall sin siste konsert. Men det var det bare han og jeg som visste», skriver Kristina Lugn i en memoarbok utgitt av Svenska Akademien.
«Da legen forklarte Allan at han ikke ville overleve kreften, svarte han at han dessverre ikke kunne gå med på det, fordi han snart skulle ha premiere», fortsatte hun. Da nyheten om Allans død kom, var et helt land i sorg. En av Sveriges største legender hadde forlatt dem.
Astrids overbevisning etter Allans død
Astrid Lindgren var selvsagt også en av dem som sørget dypt over ham.
«Han var fantastisk i alle rollene. Og jeg er overbevist om at vi ikke kunne ha funnet en bedre person enn Allan som Emils far, sa hun i et intervju med Aftonbladet den 9. februar 1997:
– Jeg har grått mye denne dagen. Han var en ekstremt menneskelig og folkelig person, sa Astrid, og forklarte at hun følte det som om hun hadde kjent ham hele livet.
Men til tross for tomrommet Allan etterlot seg, lever minnet om ham videre. Og det gjør Astrids også.
Del gjerne denne artikkelen videre!
LES OGSÅ:
