Denne helgen gikk Eurovision Song Contest 2024 av stabelen i Malmö, Sverige. Det kan man mildt sagt si ikke gikk ubemerket hen.
For mens verdens største musikk-konkurranse vanligvis er en folkefest hvor nasjonene forenes gjennom musikk – skulle det vise seg å bli ganske så ampert nettopp i år.
Ordtaket i år har vært «United by music», men ordtaket har vel kanskje aldri vært lengre fra sannheten enn det var nettopp i år?
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
I forkant av konkurransen har det vært pågående demonstrasjoner og kritikk mot EBU som har latt Israel delta i konkurransen, til tross for krigen mellom Israel og Palestina. Ikke nok med at Eden Golan (20) representerte Israel – er hun også en etablert artist i Russland. Et land som er kastet ut av konkurransen.
Det israelske bidraget har blitt møtt med stadige buinger og skjellsord da hun har opptrådt på scenen, men hatet har også rettet seg mot konkurransesjefen for Eurovision Song Contest, Martin Österdahl (50).
Saken fortsetter etter bildet.
Flere har vist misnøye
Som følge av dette har også flere artister vist sin misnøye – som for eksempel Irland og Frankrikes utsendte, norsk-italienske Alessandra Mele som trakk seg fra å dele ut poenger fra Norge og den finske rapperen Käärijä som gjordet det samme.
Vinneren, Nemo fra Sveits, har også selv kritisert Eurovision etter hen tok seieren – noe som for øvrig handlet om flaggparaden i starten av programmet. Hen smuglet inn et flagg som representerte ikke-binære.
– Utrolig. Jeg måtte smugle inn mitt flagg fordi Eurovision sa nei. Jeg håper andre gjorde det også. Dette er en dobbeltstandard. Jeg brøt koden og jeg ødela trofeet. Kanskje troféet kan fikses. Kanskje Eurovision trenger litt fiksing, av og til, sa hen i en pressekonferanse dagen derpå.
Som om ikke dette var nok kom sjokknyheten lørdag om at Nederlands bidrag ble diskvalifisert fra konkurransen, fordi Joost Klein angivelig skal være involvert i en mulig voldshendelse etter semifinalen forrige torsdag.
Dette, på toppen av alt annet, skapte mye uroligheter blant artistene som ikke møtte opp til verken pressekonferanser eller generalprøver.
Det har vært et mørkt bakteppe rundt den verdenskjente konkurransen i år – det er det absolutt ingen tvil om.
Ikke politisk, men….?
Eurovision har vært ganske så opptatt av å fronte at de ikke lar politikken påvirke deres konkurranse som skal forene nasjoner.
Likevel valgte de å stenge ute Russland etter de angrep Ukraina, men ikke Israel etter alle reaksjonene ppå krigen der nede. Er ikke det litt dobbeltmoralsk?
Om ikke det handler om politikk vet ikke jeg, men vi ser til stadighet at det politiske bildet bakes inn i konkurransen selv om man ikke ønsker det.
Hvor har det blitt av dette store samholdet konkurransen hadde som utgangspunkt?
Det er en trist utvikling vi ser.
Til og med vår egen Kringkastingssjef i NRK, Vibeke Fürst Haugen, har lagt merke til at det er mindre kjærlighet i konkurransen i år.
– Vi kommer til å gi noen tydelige tilbakemeldinger til EBU om hvordan vi synes samarbeidet har vært, og hvordan EBUs håndtering av situasjonen har vært, sier Haugen til NRK.
Eurovisionekspert og tidligere kommentator under Eurovison, Jostein Pedersen, har en klar mening om konkurransen.
– De hevder at dette er en upolitisk sangkonkurranse, men det er langt fra sannheten. Det har det heller aldri vært.
Saken fortsetter etter bildet.
Norge kom på sisteplass
Helt siden første konkurranse i 1965 har Eurovision utviklet seg til å bli en av de største og lengste musikk-konkurransene i verden.
Norge har hele tiden prøvd å følge med i konkurransen å gjøre sitt beste, men ender ofte opp langt bak på tabellen.
For mens de beste plassene regnes å være de 10 første er det ikke ofte Norge når de gylne plassene. Sender vi rett og slett for dårlige bidrag?
Ja, tror jeg. Vi overkompliserer det.
At Alexander Rybak klarte å stikke av med seieren i 2009 er et bevis på at man ikke trenger å gjøre veeeldig mye ut av oss. Man trenger ikke et komplisert show eller en veldig vanskelig sang.
Det hele handler jo om å samles rundt en felles konkurranse – som jo vi alle elsker..
En sang vi kan synge med på.
Likevel var dette året fylt med boikotter. Jeg vet ikke om det hadde noe å si for det norske bidraget fra Gåte, men nummeret ble kanskje hakket for komplisert, eller?
Må vi tilbake til de gamle røttene for å sende gode bidrag? Det vi har sendt de seneste årene har jo nesten bare vært skvip, inkludert Gåte, beklager altså.
Norge tok en ny rekord i år – vi har kommet på sisteplass 12 ganger.
Er folk lei?
Årsakene kan være mange, men kanskje folk rett og slett er lei? Eller kanskje vi har for dårlig musikksmak.
Kanskje vi burde se til Sverige for noen gode tips om hva som faktisk fungerer?
Et spørsmål til neste år kan jo kanskje være om dette er noe vi skal orke å bruke penger på fremover. Kanskje vi trenger en pause som Luxemborg gjorde i 31 år før de gjorde comeback?
Kanskje en pause er nettopp det som trengs for å finne ut av hvilken retning vi ønsker å gå i konkurransen.
For å komme så mye på sisteplass er rett og slett flaut.
Saken fortsetter etter bildene.
Ta dere selv i nakken, EBU
Det hele handler vel egentlig om at EBU må ta seg selv i nakken og vurdere konkurransen sin på nytt.
Er dette tiden for å samle en hel verdensnasjon til konkurranse i en krigsherjet verden hvor det skjer folkemord hver dag?
En ting som i alle fall er sikkert er – Eurovision vil aldri bli det samme etter raset av skandaler som har ramlet foran oss i år.
For øvrig, politikk eller ei, er det positivt at konkurransen har fått sin første ikke-binære-vinner noensinne. Det sier noe om mangfoldet i konkurransen.
Men det mørke bakteppet skygger absolutt foran den lysende gullmedaljen.
Hvor er Eurovision på vei?!
Hva synes du om årets Eurovision? Er det på tide for Norge å ta seg en pause?
Diskuter gjerne i kommentarfeltet på Facebook eller del denne artikkelen med dine venner.
LES OGSÅ: