I takt med at vi blir eldre, forsvinner flere personer i vær nærhet fra livet her på jorda. Det er livets uunngåelige gang – og i blant betyr det dessverre nok at noen av oss blir stående igjen alene, uten livspartneren sin og vennene.
Men bare fordi man har levd et langt liv, betyr ikke det at man ikke er klar for nye vennskap og kjærlighet. Snarere tvert om, det er kanskje i tomheten som man aller mest trenger mennesker som ser og hører deg.
En som vet alt om smerten og ensomheten er 82-år gamle Dan Peterson. Etter å ha mistet sin elskede Mary, satt Dan i flere uker og stirret ut tomt i lufta. Sorgen var enormt dypt og livet føltes helt enkelt ikke lenger verdt å leve.
Men et uventet møte med en 4-årig jente på matbutikken skulle forandre livet hans for alltid.
Dette er Tara Wood. Hun er mamma til syv små barn og elsker dem over alt annet.
Når ett av hennes barn, Norah, fylte 4 år var hun med på noe utrolig.
Hun måtte bare dele historien, og nå spres den som ild i tørt gress på nettet.
Den er litt lang, men jeg anbefaler deg å lese hele – for det kan virkelig gi deg et perspektiv på livet.
Dette skriver hun:
Dagen før min datter Norah fylte 4 år, fortalte hun noe bemerkelsesverdig til meg.
Jeg hadde akkurat hentet henne i barnehagen da hun gjorde meg oppmerksom på en eldre mann som gikk over parkeringsplassen.
Hun fortalte meg at hun var svak for eldre mennesker:
«Jeg liker gamle mennesker fordi de går litt sakte sånn som jeg, og de har like glatt hud som jeg har. De skal alle dø snart, så jeg skal gi dem all kjærlighet jeg kan før de dør».
Jada, det ble kanskje litt mørkt på slutten, men jeg likte fortsatt hvordan hun tenkte. Jeg ble forundret over omtenksomheten og empatien hennes, og postet ordene på Facebook da vi kom hjem. Da hadde jeg ingen anelse om hvor mye hun faktisk mente det.
Dagen etter – på bursdagen hennes – igjen på vei hjem fra skolen, spurte hun om vi kunne stoppe på matbutikken for å kjøpe bursdagskaker til henne og søsknene og nyte etter middag. Og hvordan sier man nei til et bursdagsbarn?
Jeg satte Norah og hennes yngre søster i en av de enorme handlevognene som er formet som en bil, og gikk en strak vei mot bakeavdelingen. Etter at vi hadde plukket med oss noen kaker, stoppet jeg ved et reklameskilt som fanget oppmerksomheten min.
Mens jeg var fullt opptatt med å se på produktene som fanget interessen min, så jeg Norah reise seg opp i vognen, peke triumferende: «Hei, gamling! Det er bursdagen min i dag!»
Mannen var eldre, uttrykksløs i ansiktet og hadde store øyenbryn. Før jeg rakk å hysje på henne for å ha kalt han en «gamling», reise han seg opp og snudde seg mot henne.
Om han på noen som helst måte ble forstyrret over hennes uforskammede bemerkning, viste han det ikke. Ansiktsuttrykket hans myknet, og han svarte: «Hallo der, unge dame! Hvor gammel blir du i dag?»
Da småpratet noen minutter, hans sa «gratulerer med dagen», og vi gikk hvert til vårt.
Vi møtte mannen igjen en stund senere og gikk fram til han: «Unnskyld? Dette er Norah og hun vil vite om du kunne tenke deg å stille opp på et bilde med henne på bursdagen hennes?»
Mannen gikk fra å se forvirret ut, til glad og opprømt.
Han tok et sted tilbake, støttet seg til handlevognen sin og la den ene hånden på brystet og sa: «Et bilde? Med meg?»
Norah svarte umiddelbart: «Ja, på min bursdag!»
Og han stilte opp på et bilde. Jeg dro fram iPhonen og de poserte sammen. Hun plasserte sin myke hånd på hans. Han kikket på henne i stillhet med glitrende øyne. Jeg spurte om navnet hans og han fortalte at han het Dan.
I magien som oppstod der i kassekøen lagde det seg en kø bak oss, men ingen brydde seg. Norah og Dan merket knapt at de pratet som om de hadde kjent hverandre hele livet.
Etter noen minutter takket jeg Dan for at han hadde tatt seg tid til oss. Han fikk tårer i øynene, og sa «Nei, takk skal DERE ha. Det her har vært den beste dagen på veldig lenge. Du har gjort meg så glad, Norah.»
De klemte en gang til og så forlot vi butikken. Nora holdt øynene på han til han var ute av synsfeltet vårt.
Jeg lyver om jeg sier at jeg ikke var rørt til tårer etter dette møtet. Jeg var henrykt over denne hendelsen og tenkte at noen av mine følgere på Facebook også ville føle det samme.
Jeg postet historien på Facebook sammen med bildet.
Senere den kvelden, fikk jeg en melding av en følger som kjente igjen Dan.
Kona hans, Mary, hadde gått bort noen måneder tidligere, og han hadde blitt ensom siden hans elskede gikk bort.
Hun ville at jeg skulle vite at han garantert hadde blitt truffet rett i hjertet av min datters gest. At han trang det og aldri kom til å glemme det.
Jeg spurte om Dans telefonnummer og ringte han noen dager senere.
Vi besøkte så Dan i hans lille, koselige hus – der bilder og minner av hans elskede Mary fortsatt var stolt framstilte.
Han hadde klippet seg, barbert bort skjegget og var kledd i pene bukser og mokasiner. Han så nesten ti år yngre ut.
Han hadde stilt fram et barnebord, med papir og kritt for Norah. Han lurte på om hun kanskje ville tegne noen tegninger som han kunne henge opp på kjøleskapet. Hun ble naturligvis strålende glad og begynte å tegne.
Til slutt var vi i nesten tre timer hos Dan.
Han var tålmodig og veldig snill med datteren min, som hele tiden var i farten.
Nå spør Norah om Dan hver dag. Hun bekymrer seg for han. Lurer på om han er ensom, kald eller har ost til skivene sine. Hun vil at han skal ha det bra, at han skal føle seg elsket.
Dan tenker på Norah også. Etter at vi nylig har delt mye tid sammen, fortalte han meg at han knapt har sovet en helt natt etter kona gikk bort. Men etter Norah har han sovet hver natt.
«Norah har gjort meg hel,» fortalte han.
Jeg satt igjen målløs og med tårer i øynene.
78 år skiller disse to personene i alder. Men på en eller annen måte, har hjertene og sjelene deres møttes.
Norah og jeg har lovet å treffe Dan hva uke – uansett om det bare er i 15 minutter eller for en rask klem, eller for å levere litt ost.
Jeg har tilbudt han å tilbringe Thanksgiving med oss. Han er en del av vår familie nå, enten han vil eller ei.
I blant kan en samtale med en fremmed føre til noen vakre, nye erfaringer. Dere burde prøve det.
Her kan du se 82-åringen Dan fortelle om øyeblikket som forandret alt, med sine egne ord:
Denne historien treffer meg rett i hjertet – og den viser virkelig hvor viktig det er at vi ser og hører mennesker omkring oss. Spesielt kanskje våre eldre, som i blant glemmes litt bort. Men akkurat som alle andre, er de levende mennesker med følelser og tanker. DEL gjerne denne rørende historien med vennene dine på Facebook. Kan det bidra til at noen ensomme mennesker der ute får selskap i dag, så er det verdt hvert sekund. Er du ikke enig?
