Marco Deplano er urolog og jobber som lege på den italienske øya Sardinia. Han er ganske unge til å være lege, men som lege har han allerede fått se mye forferdelig. Noe har fått en lykkelig slutt, mens noe ikke har fått det.
En dag på jobben traff han en gammel kvinne, som gjorde så stort inntrykk på han, og han kommer til å huske henne resten av livet sitt. Han ble så rørt av møtet at han følte seg nødt til å dele det og skrev et innlegg på Facebook.
Dette er en gammel historie, men den er like viktig i dag. Ta deg tid til å lese og del gjerne påminnelsen videre. Vi kan alle trenge en slik påminnelse om hva som virkelig er viktig her i livet.
Dette skrev han:
«I dag ble kalt inn til en annen avdeling for en konsultasjon. Det var et ganske vanlig ærend, en eldre pasient med uhelbredelig kreft som behøvde et kateter – urinlederne hennes var for trange. Hun var mellom 70 til 80 år med knallrødt hår og velmanikyrerte rosa negler.
– God morgen.
– God morgen, doktor.
Jeg så i journalen hennes, gjorde en undersøkelse og tok ultralyd.
– Dine nyrer har det tøft nå. Du kan ikke kvitte deg med urinen ordentlig, så vi må dessverre sette inn et kateter. Røret kommer til å gjøre det slik at du slipper problemer, men det kommer til å innebære at du har to poser på kroppen (hun hadde allerede en pose på magen på grunn av at hun tidligere hadde operert bort en del av tarmen).
– Unnskyld meg, doktor, betyr dette at jeg kommer til å måtte bære med meg to poser på kroppen hele tiden?
– Ja, dessverrre.
Da ble det stille, og det føltes som vi satt der i stillhet i en evighet før hun så opp på meg og lo.
– Unnskyld meg, får jeg spørre hva du heter?
– Deplano.
– Nei, ditt fornavn, mener jeg.
– Marco.
– Marco, for et vakkert navn. Har du tid i noen minutter?
– Selvsagt.
– Jeg er allerede dø, forstår du?
– Nei, jeg er lei for det, jeg forstår ikke.
– Jeg døde for 15 år siden. Da min 33 år gamle sønn døde av et hjerteinfarkt. Jeg døde også den dagen.
– Jeg beklager.
– Jeg døde den dagen med han, og så døde jeg igjen for ti år siden da de diagnoserte meg med kreft, men nå trenger jeg ikke lastes lengre. Mine barn og barnbarn har det bra. Nå vil jeg gjenforenes med sønnen min. Hva slags mening er det med å leve noen dager ekstra med de der posene, masse lidelse og ekstra arbeid for min kjære? Jeg vil beholde verdigheten min. Blir du støtet om jeg avslår? Jeg er lei, jeg legger livet mitt i Guds hender. Bare si meg sannheten, kommer jeg til å lide?
– Nei, du kommer ikke til å lide, du får gjøre som du vil, men om du har to poser…
– Marco, nei, sa jeg, Dette er mitt liv, jeg har bestemt meg, om du vil ha noe å gjøre kan du ta bort disse slangene slik at jeg kan få gå hjem og spise is med barnebarnet mitt.
Ordene hennes gjorde meg naken, det var som om hun plukket bort blad for blad som en blomst. Jeg glemte alt, trøttheten min, frustasjonen og sinnet. Jeg glemte alle år med stuider, alle de tusentalls sidene jeg har lest, alle regler og all fakta. Jeg følte meg helt avkledd og avvæpnet for døden.
Jeg snudde meg bort og begynte å skrive i journalen for at sykepleieren ikke skulle se tårene i øynene mine. Jeg ble så berørt, og de som kjenner meg vet at det ikke skjer ofte.
– Marco berører dette deg?
– Ja, litt, unnskyld meg.
– Nei, det gjør ingenting, det er fint, takk. Det får meg til å føle meg viktig. Hør, snille, kan du gjøre meg en siste tjeneste? Om mine barn ringer og kjefter på deg, ring meg, så ber jeg dem slutte. Skriv at jeg er ok, ok?
– Ja, det skal jeg gjøre.
– En ting til?
– Selvfølgelig!
– Du er spesiell, jeg vet at du kommer til å nå langt. Gi meg et kyss, som du hadde gjort om du var sønnen min, er det ok?
– Selvsagt!
– Jeg kommer til å be for deg, og for sønnen min. Jeg håper vi sees igjen.
– Jeg også, takk så mye.
I det øyeblikket var hun det vakreste mennesket i verden. Det skinte av henne, hun var så sikker, en mor og en mormor. Ekte kjærlighet.
Hun ga meg den viktigste leksa i livet med de enkle ordene. Døden er det siste i livet. Det finnes ingen grunn til å være redd, engstelig og egoistisk.
Dette er ting studier ikke lærer deg. Jeg følte meg så liten foran livet. Lidelse er en del av kjærlighet, og det kommer til å føre mennesker sammen mer enn hva kjærligheten gjør i blant.
I blant kan et vanlig ord være mer kraftfullt enn den mest moderne medisinen.
Hva enn du gjør i livet, så husk det som er viktigst. Vi legger igjen alt for mye tid på ting som til slutt ikke betyr noe.»
Del gjerne denne viktige historien med dine nære og kjære slik at flere husker hva som er viktig i livet!
