Døm ikke boken etter omslaget …
Det er et vanlig uttrykk som mange bruker, men stemmer det virkelig?
Med hånden på hjertet, kan du helt ærlig si at du aldri har dømt en bok etter omslaget? At du ikke har sett noen sitt utseende og dratt forhastede konklusjoner om vedkommende?
Okei, hvis du virkelig ikke har gjort det: Grattis! Du er i så fall en av få.
Men forhåpentligvis kan denne fiktive historien minne oss andre på hvor viktig det er med et åpent sinn, og hvorfor vi ikke skal dømme andre før vi har gått i deres sko.
Les og del gjerne videre, for jeg tror alle trenger en tankevekker når det kommer til dette.
Alt begynner med at en mann kommer inn på flyet og setter seg på setet han har fått tildelt, en vindusplass. Mannen skal ta sitt vanlige morgenfly, fra London til Berlin.
Men så oppdager han at en kvinne setter seg ved siden av ham, og hans største frykt blir plutselig til virkelighet …
”Hei! Hvordan går det?», spurte kvinnen smilende mens hun satt seg ned her ved siden av meg.
Hun var nødt til å sette seg langsomt og presse ned sin relativt enorme bakdel i setet. Hun tok all den plassen som fantes.
Mens hun prøvde å finne en god sittestilling la hun sin store arm på armlenet mellom oss. Hennes enorme størrelse opptok hver eneste centimeter som var tilgjengelig rundt oss, noe som gjorde at jeg ble most inntil flyvinduet.
Hun lente seg mot meg igjen og hilset på nytt med en positiv og vennlig stemme som tvang meg til å snu meg og se på henne. «Hei», svarte jeg med en tydelig skeptisk stemme.
Jeg snudde meg mot vinduet igjen og stirret ut av det mens jeg furtet i stillhet over hvor mange timer jeg var nødt til å sitte klemt mellom vinduet og dette monsteret ved siden av meg. Hun dyttet til armen min med sin store og fyldige hånd: «Mitt navn er Laure. Jeg kommer fra England. Og du da, er du fra Japan?».
”Malaysia”, svarte jeg.
«Jeg beklager hvis du har det for trangt, kan du godta min unnskyldning? Kom igjen, ta meg i hånda. Hvis vi skal sitte sammen i flere timer på dette flyet, burde vi være venner, synes du ikke?» sa hun mens hun viftet sin store hånd foran ansiktet mitt. Motvillig tok jeg hånda hennes.
Laura begynte deretter å prate med meg uten å bry seg om mine uvennskapelige reaksjoner. Hun pratet ivrig om seg selv og sin reise til Berlin der hun skulle treffe vennene sine. Hun ramset opp en liste med ting hun skulle kjøpe til elevene hun underviste der hjemme.
Jeg svarte kort, stort sett med bare ett ord, hver gang hun spurte meg noe. Uberørt av min måte å svare på, nikket hun intenst mens hun ga meg anerkjennende kommentarer til mine svar. Stemmen hennes var varm og omtenksom. Hun var hensynsfull og imøtekommende når vi fikk servert mat og drikke, og hun forsikret seg om at jeg hadde tilstrekkelig med plass til at jeg kunne få bevegd på meg i setet. «Jeg vil ikke at elefantstørrelsen min skal gjøre det vanskelig for deg», sa hun med genuin oppriktighet.
Til min store overraskelse begynte det ansiktet jeg hadde avskydd for bare noen timer siden, nå å få frem et smil hos meg. Jeg kunne ikke la være med å langsomt slippe ned garden.
Laura var et interessant menneske å prate med. Hun var var svært velutdannet og kunne mye om både filosofi og naturvitenskap. Hun kunne forvandle et emne som virket helt uinteressant til å bli riktig så spennende, og noe man ville vite mer om. Hennes kommentarer var humoristiske og inspirerende. Når samtalen vår gled over til kulturelle spørsmål, ble jeg positivt overrasket av hennes intelligente kommentarer og gjennomtenkte analyser.
Samtidig som vi satt og pratet med hverandre lykkes Laura samtidig å få personalet som serverte oss til å gå videre lattermilde av noe hun sa og gjorde.
Når en flyvertinne tok bort tallerknene våre, slang Laura fra seg flere spøker om størrelsen sin, som ga flyvertinnen latterkrampe mens hun klemte Lauras hånd: «Du får meg virkelig i godt humør!»
De kommende minuttene hørte Laura oppmerksomt på hva som ble sagt og ga flyvertinnen flere tips rundt vektproblemet hennes. «Jeg må jobbe nå, men jeg kommer tilbake igjen og prater mer med deg om dette her», svarte den takknemlige flyvertinnen før hun hastet seg videre.
«Har du noen gang vurdert å gå ned i vekt?» spurte jeg Lara.
«Nei. Jeg har jobbet hardt for å bli den jeg er. Hvorfor skal jeg forandre meg?»
«Er du ikke urolig for hjerte- og karsykdommer som jo ofte kommer med overvekt?»
«Ikke i det hele tatt. Du får disse sykdommene hvis du hele tiden går rundt og uroer deg for vekta di. Man ser ofte reklameannonser for ulike slankeprodukter som sier noe i denne duren «Gi slipp på ekstrabaggasjen så du kan være deg selv». Det er bare tull! Du blir ikke deg selv og fri før du er trygg på den du er og hvordan du ser ut, uansett hvilken tid det er på døgnet eller året! Hvorfor skal jeg kaste bort tiden min på ulike dietter når jeg har så mange andre viktige ting å gjøre og så mange nye mennesker å bli kjent med? Jeg spiser sunt og går tur regelmessig. Jeg er så stor som jeg er fordi jeg er født til å være stor. Livet er så mye mer enn å uro seg over størrelsen sin hver eneste dag».
Hun tok en slurk av vinen sin. «Dessuten, gud har gitt meg så mye glede at jeg trenger en større kropp for å få plass til alt! Hvorfor skulle jeg risikere å miste all min glede ved å gå ned i vekt?»
«Folk ser meg ofte som en tjukk kvinne med en stor bakdel, store lår og et par enorme bryster som ingen man noensinne vil bry seg om. De ser på meg som en slask. De synes at jeg er lat og at jeg magler viljestyrke. Men de tar feil». Sa hun og holdt glasset sitt opp mot en passerende flyvertinne, «mer av denne fantastiske vinen takk». Hun lo varmt mot flyvertinnen og sa «fantastisk betjening fra personalet i dag, klapp dere selv på skuldren!»
Hun snudde seg tilbake mot meg og fortsatte: «Jeg er faktisk en tynn person på innsiden. Jeg er så full av energi at mennesker har problemer med å henge med på mitt tempo. Jeg har mine ekstra kilo for å senke tempoet noe, ellers hadde jeg løpt rundt som en gærning overalt og jaget menn!»
«Jakter menn på deg?» spurte jeg og lo.
«Selvsagt gjør de det. Jeg er lykkelig gift, men det skjer fremdeles at menn frir til meg. De fleste av dem har problemer med sine relasjoner og trenger noen å betro seg til. Av en eller annen grunn så liker de å prate med meg. Jeg tror jeg burde blitt rådgiver istedenfor lærer!»
Hun tok en kunstpause og sa deretter omtenksomt: «Du vet, relasjonen mellom kvinner og menn er så komplisert. Kvinner forguder menn og kaller dem «elskling» til de får vite at mannen har jugd for dem, da forvandles de til bitre personer! Menn elsker kvinner så mye at de ser dem som sine sjelevenner helt til de tar en titt på sine kredittkort, da forvandles kvinner til små djevler i menns øyne».
Lauras inspirerende samtale hadde forvandlet denne flyvningen til noe aldeles fantastisk. Jeg ble også fascinert av hvordan mennesker så ut til å bli dratt mot henne. Når vi nærmet oss landing sto nesten hele personalet ved setene våre og lo seg ihjel av Laura og hennes humor. Passasjerene rundt deltok også aktivt. Og Laura sto i midten av all oppmerksomheten og fylte hele flyet med sin enorme varme.
Når vi vinket farvel til hverandre på flyplassen så jeg hvordan hun gikk mot en stor gruppe med voksne og barn som smilte og lo med ansiktene sine med en gang de så henne komme. De jublet og klemte henne. Hun snudde seg rundt og lo mot meg.
Jeg ble helt overveltet da jeg innså at Laura var den vakreste kvinnen jeg hadde møtt i hele mitt liv.
For en historie! Budskapet bak historien er så utrolig viktig og verdifull at alle må få høre!
Synes du også at Laura virker som en fantastisk kvinne? Del gjerne historien videre på Facebook og sleng fra deg en kommentar!
