I dag er det ikke noe uvanlig med skilsmisser, bare halvparten av alle ekteskap varer til døden skiller parene ad.
Men selv om det er hverdagsmat for mange, finnes det ofte barn i bildet som i blant kan bli bortglemte. De kan komme i klem og ha det vondt og vanskelig når foreldrene krangler.
En del skilles på en fin måte, mens andre blir traumatiske, noe som kan følge de innblandede i mange år.
Når denne advokaten tok imot en kvinne som ville skilles, tenkte han at det skulle bli vanlig prosedyre.
Men denne kvinnens historie, om vold og tortur, skulle riste i ham skikkelig.
Historien er sann og ble publisert i boken Chicken Soup for the Soul: Moms Know Best.
Dette forteller advokaten Bob:
«Jeg er en skilsmisseadvokat.
I blant føles det som om jeg har hørt og sett alt. Men for ti år siden gikk en kvinne inn på kontoret mitt med en helt ny fortelling og hverken livet mitt eller advokatbyrået mitt har vært det samme siden.
Hennes navn var Barbara, og når hun kom inn på kontoret mitt så hun ikke særlig godt ut. Hun hadde kjedelige, grå klær og jeg gjettet på at hun var cirka 19 år gammel.
Jeg tok feil. Hun var trettito og hadde fire barn mellom tre og ni år. Jeg har hørt mange brutale fortellinger i mine dager, men de fysiske, psykiske og seksuelle overgrepene som Barbara hadde lidd seg gjennom i lang tid gjorde meg ubekvem.
Likevel avsluttet hun sin erkjennelse og livshistorie med å si:
«Herr Concolino, du skal vite en ting. Alt er ikke min ektemanns feil. Mine barn og jeg har blitt igjen i denne situasjonen på grunn av mitt valg: jeg tar ansvar for det. Jeg visste at slutten på dette helvete skal komme først når jeg har bestemt meg for at nok er nok. Nå har jeg tatt en beslutning. Jeg vil bryte denne onde sirkelen.»
Jeg hadde jobbet med kriminelle og juridiske problemer i over 15 år på den tiden og jeg må innrømme at det gikk en rus i hodet mitt når jeg tenkte tanken på å få kunne sette denne voldelige mannen bak lås og slå.
«Tror du på tilgivelse, herr Concolino?» spurte Barbara plutselig.
«Ja, selvfølgelig,» svarte jeg, og fortsatte:
«Jeg tror på gode gjerninger og at om vi prøver å gjøre det rette for oss kommer vi til å bli belønnet på en eller annen måte. Klientene jeg har hatt, og som ikke har bedt om tilgivelse, har bare sviktet seg selv».
Disse ordene var så åpenbare for meg, jeg tvilte ikke et sekund.
Men om noen skulle være fulle av raseri og aldri skulle tilgi noen, så var det Barbara.
«Jeg tror også på tilgivelse,» sa hun stille.
«Jeg tror at om jeg holder fast ved sinnet mot mannen min, så kommer det bare til å kaste tennvæske på konflikten og i den ilden er det barna mine som kommer til å brenne.»
Hun ga meg et lurt smil.
«Problemet er at barna er veldig smarte. De vet at jeg ikke forlater faren deres… selv om jeg sier noe helt annet. Så jeg må virkelig slippe sinnet mitt,» sa Barbara og fortsatte:
«Og det er her jeg trenger din hjelp»
Jeg lente meg fram fra skrivebordet mitt.
«Jeg vil ikke at denne skilsmissen skal bli stygg. Jeg vil ikke legge all skyld på han. Det jeg vil mest av alt, er å virkelig forlate han og at både du og jeg jobber i enighet med dette under hele prosessen.»
Hun tok en pause og så meg inn i øynene:
«Og jeg vil at du lover meg at vi holder oss til det her, uansett hva».
Jeg skal innrømme at denne forespørselen gikk i strid mot både hennes eget beste og mot advokatfirmaets anbefalinger.
Men den gikk hånd i hånd med mitt personlige menneskesyn, å tilgi.
«Jeg skal gjøre mitt beste,» sa jeg.
Men det var ikke lett. Barbaras mann hadde ingen interesse av å møtes på halvveien. Under de 10 årene som denne prosessen pågikk, fortsatte han å baksnakke henne og han ville ikke betale barnebidrag eller for skolen til barna.
I løpet av denne tiden gjorde han til og med ting mot henne som kunne gi han lange fengselsstraffer, men Barbara ville aldri gå dit.
Etter enda en domstolsforhandling som gikk i hennes favør, tok hun meg til siden i gangen.
«Du har holdt ditt løfte, Bob,» sa hun og fortsatte:
«Jeg innrømmer at det har vært stunder hvor jeg har hatet deg for at du holdt fast ved løftet ditt. Jeg lurer fortsatt i blant på om det har vært verdt det. Men takk».
Jeg forstod hva hun mente. I mine øyne fortsatte eksmannen hennes å bryte alle normer for anstendighet. Likevel gikk hun aldri selv over grensen. Hun sa ikke et vondt ord.
Barbara fant til slutt sin livs kjærlighet og giftet seg med han. Selv om skilsmissen hennes var klar rent juridisk, fortsatte vi å holde kontakten. Jeg synes alltid det var koselig å få julekort og høre hvordan familien hadde det.
En dag fikk jeg en telefon.
«Bob, det er Barbara. Jeg må komme inn og vise deg noe».
«Selvfølgelig, det går bra,» sa jeg.
Hva nå, tenkte jeg. Hvor lenge skal eksmannen fortsette å trakassere henne? Hvor lenge orker hun før hun møter veggen igjen?
Men kvinnen som kom inn på kontoret mitt var vakker og glødende, full av så mye selvtillit som hun ikke hadde hatt et snev av ti år tidligere. Hun bokstavelig talt trippet inn på kontoret mitt.
Når jeg reiste meg opp for å hilse på henne, ga hun meg et familiefoto som ble tatt når hennes eldste sønn John gikk på videregående. John hadde på seg en fotballtrøye og faren hans sto ved siden av til venstre – høy og rak.
Gutten selv så stolt ut der han sto ved siden av mammaen sin, som stod nære han, med et varmt smil om munnen. Jeg visste fra julekortet at sønnen tok eksamen fra en respektert videregående skole.
«Det var etter at han scoret den vinnende ballen i skolemesterskapet,» fortalte Barbara.
«Nevnte jeg at skolelaget hans er rangert som nummer 1 i hele landet?»
«Jeg tror jeg har hørt noe om det», sa jeg og lo.
«Les på baksiden av bildet», sa Barbara.
Jeg snudde bildet og så hva sønnen hennes hadde skrevet.
Mamma,
Jeg vil du skal vite at du har vært den beste mamma og pappa som en gutt kan ønske seg. Jeg vet hvor vanskelig vår «ordentlige» pappa har vært for å gjøre våre liv til et helvete. Selv når han ikke ville betale alt han skylte, jobbet du ekstra, bare for å se til at ingen av oss gikk glipp av noe på skolen. Men jeg synes det beste du gjorde var det du ikke gjorde. Du pratet aldri stygt om pappa. Du sa aldri at han hadde «nye» barn han brydde seg mer om; noe han gjorde.
Med all min kjærlighet takker jeg deg for at du ikke oppdro oss i et hjem der den ene av foreldrene var den dårlige, som med mine venner når deres foreldre gikk gjennom skilsmisser. Pappa er og har vært en idiot, jeg vet det. Ikke på grunn av deg, det valgte han helt selv. Jeg elsker dere begge (du blir fortsatt sint om jeg sier at jeg ikke elsker pappa). Men jeg elsker, respekterer og beundrer deg mer en noen annen på jordens flate.
All kjærlighet til deg,
Din sønn, John
Barbara kikket på meg med blanke øyne. Og så visste vi begge at det hadde vært verdt det.
Hva synes du? DEL dette med vennene dine om du også ble rørt av dette.
