Nylig dukket et imponerende bilde opp på telefonen min. Et fantastisk bilde av Twin Towers i Manhattan, med en fantastisk strand rett i forgrunnen.
Folk slappet av i sanden, som om de var på et tropisk paradis. Men kan dette virkelig være sant?
Hvis du går langs vannet nær Battery Park i dag, i nærheten av der Twin Towers en gang sto, er det nesten umulig å forestille seg at en strand en gang strakte seg langs denne kysten.
Nå er området fylt med elegante bygninger og travle gater, med lyden av byen som fyller luften. Vannet klukker stille mot en moderne promenade, og gir utsikt til Frihetsgudinnen i det fjerne.
New Yorks glemte strand-oase
Men sannheten er at folk en gang solbade her og nøt solens varme og skyggene fra World Trade Center.
En glemt strandoase med sin egen sandstrand, hvor byens travle liv føltes som en helt annen verden. Manhattans havn omfavnet de som søkte et sjeldent stykke fred.
Men denne sandhavnen var ikke en del av noen stor plan, for det var en tilfeldig oase født fra byggeforsinkelsene ved World Trade Center på midten av 1970-tallet.
Mens den enorme grunnmuren for Twin Towers tok form, gravde arbeidere ut jord fra den nærliggende bassengen og skapte en midlertidig strand langs vannkanten.
Var ikke ment for offentlig bruk
Selv om det ikke var ment for offentlig bruk, tok folkene på Manhattan raskt eierskap over stranden og gjorde den til en uventet tilflukt. Solbadere slappet av i den varme sollyset, volleyballspill dukket opp i sanden, og lesere fant sitt fredelige sted ved vannet. Alt dette under den tårnende skyggen av World Trade Center.
Det som en gang var en byggeplass, ble en skjult perle. Sandstripen ble kjent som Battery Park Beach.
Utrolig nok er det fortsatt folk som husker hvordan det var å bade på den stranden. En av dem er Suellen Epstein. Hun vokste opp i det nærliggende Tribeca-området, og bildet nedenfor soler hun seg i sommerens varme i 1977.
I et intervju med Tribeca Citizen delte Suellen sine minner fra stranden. Hun bemerket at sanden ikke akkurat var den myke, fine typen du finner på tropiske strender. Sanden var litt ru, og selvfølgelig var den aldri kysset av havbølgene. Men hei, det fungerte.
– Følte at man ikke var i byen
– Vi hadde ikke ressurser til å dra ut til Hamptons, fortalte Suellen til Tribeca Citizen og fortsatte:
– Vi var ute på stranden hver solrike søndag, så lenge det ikke var vått. Det var et flott sted å tilbringe hele søndagen.
På bildet over, nøt Suellen og kjæresten hennes et sjeldent øyeblikk av ensomhet. Den dagen Times-bildet ble tatt, var stranden helt deres.
– Man følte at man ikke var i byen, som om det var Manhattans landsbygda, minnes Suellen.
Arrangere den største anti-kjernekraftdemonstrasjonen i historien
De «målene på mål med fyllmasse» som til slutt ble stranden, fungerte ikke bare som en fredelig tilflukt, men det ble også en kraftfull scene for sosial forandring. Ett ikonisk svart-hvitt-bilde, tatt den 23. september 1979, fanger et sandfylt ingenmannsland som er forvandlet til hjertet av en massiv anti-kjernekraftdemonstrasjon.
Hundrevis av mennesker satt i sanden og nøt solskinnet. Gratis musikk og en bølge av kontroverser som trakk 200 000 mennesker til spissen av Manhattan. Alt for det som skulle bli historiens største demonstrasjon mot atomkraft og for solenergi.
Det var ikke bare folkemengden som gjorde dagen uforglemmelig; stranden var full av kjendiser som ga sin støtte til saken. Folk som Pete Seeger og Jackson Browne opptredde, mens Jane Fonda holdt en lidenskapelig tale.
Demonstrasjonen markerte en ny begynnelse for den nasjonale protestbevegelsen, som hadde avtatt etter slutten av Vietnamkrigen i 1975. Nå var saken kjernekraft, og katalysatoren for denne fornyede energien var kjernekraftulykken i Harrisburg tidligere samme år.
Slående installasjoner
Battery Park Beach, eller Tribeca Beach, fungerte også som en dynamisk, kreativ scene, fylt med opptredener og kunstnerisk energi.
Mange små dansekompani var i vekst, og kunstnere kunne faktisk ha råd til å bo og skape i byen. Rundt den tiden mottok den offentlige kunstorganisasjonen Creative Time et tilskudd for å bringe kunst til stranden. Inkludert en iøynefallende installasjon av den lokale miljøkunstneren Mary Miss. I 1980 ble stranden scenen for Art on the Beach, og ga en unik mulighet for den unge skulptøren Nancy Rubins til å sette sitt preg på dette spesielle stedet.
Som 27-åring var hun i ærefrykt over den enorme størrelsen på området og ingeniørkunsten bak det. Hun bidro med et verk laget av kastede gjenstander som lampeskjermer, slanger og små apparater, som hun skaffet i store mengder fra forskjellige Goodwills. Hennes verk ble til slutt en 45 fot høy tornado av søppel.
– Det var veldig ydmykende å jobbe på det stedet. Jeg var ung, og det var så enormt, fortalte hun til The New York Times.
Et gigantisk hveteåker
En annen slående installasjon på stedet var Wheatfield – A Confrontation av kunstneren Agnes Denes. Hennes verk, en provoserende kommentar til de moderne tårnene, besto av to dekar hvete. Disse var plantet bare noen kvartaler fra Wall Street og World Trade Center, med utsikt mot Frihetsgudinnen.
Denes og teamet hennes tilbrakte en måned med å plante hveten. Hun selv jobbet 16 timer om dagen for å få det hele på plass. Verket var ment å introdusere landets finansielle maktsentrum for viktigheten av miljøspørsmål.
«Å plante og høste et hvetefelt på land verdt 4,5 milliarder dollar skapte et kraftig paradoks. Wheatfield var et symbol, et universelt konsept; det representerte mat, energi, handel, verdenshandel og økonomi. Det pekte på feilforvaltning, sløsing, sult i verden og økologiske bekymringer,» beskriver Denes prosjektet på nettsiden sin.
Når man ser på bildene fra dette prosjektet, er det nesten like imponerende som stranden selv, synes du ikke?
Sannheten bak bildet av Manhattan-stranden
Den kreative ånden som førte David Vanden-Eynden og Chris Galori til stranden, er også det som først trakk meg til denne historien. Det er dem som er avbildet på bildet nedenfor.
Bildet er tatt av tidligere fotograf for The New York Times, Fred Conrad. Året var 1977.
David, en miljøgrafisk designer, minnes scenen i et intervju med The New York Times i 2019: «Det var ingenting der ennå, og det var spektakulær utsikt over tårnene og over elven.»
Han avslørte også at noen områder av fyllingen var avsperret fra publikum, selv om ikke alt var begrenset.
Den uhyggelige sannheten bak bildene
Så, hva skjedde med dette utrolige stedet?
Ifølge The New York Times begynte ting å endre seg i 1983, da nesten 3 000 mennesker ankom Battery Park City (i dag har det mer preg av en forstads kontorpark enn en ekte bydel).
Innen 2000 var nesten all den tidligere fyllmassen utviklet.
Men så, i 2001, skjedde det noe som setter disse bildene i et helt annet lys. Det er vanskelig å ikke tenke på hva som skjedde med tvillingtårnene den skjebnesvangre septemberdagen. Spesielt når man ser på solbaderne som slapper av så lykkelig på bildene.
World Trade Centers tragiske skjebne
I dag vet vi hva de ikke kunne ha fått vite: World Trade Centers tragiske skjebne. En skjebne som for alltid skulle forandre landskapet i New York City.
Bildene har en viss elegisk og foruroligende kvalitet i dag. En person som reflekterte over bildene, bemerket: «Herregud! Dette bildet inneholder alt: liv, død, ungdom, alder, stillhet, forventning.» Det er vanskelig å ikke føle tyngden i den følelsen. Disse solbaderne, som var så bekymringsløse i øyeblikket, kunne ikke ha forestilt seg de grusomhetene som skulle utspille seg mange år senere.
«Så mye kunne vært sagt,» fortsatte en annen. «Men jeg vil bare se, og gråte.»
Når vi ser på disse nå ikoniske bildene, blir vi påminnet om den uhyggelige sannheten: tiden går, og med den, endrer alt seg — ofte på måter vi aldri ser komme.
Likte du denne historien? Del den gjerne med vennene dine, helst ved å trykke på deleknappen på Facebook.
