(1920–2008)
Anne-Cath. Vestly var en norsk barnebokforfatter og skuespiller, kjent for sine varme og hverdagslige skildringer av familieliv.
Hun skrev populære serier som Ole Aleksander Filibom-bom-bom, Mormor og de åtte ungene, Aurora, og Guro, som ble en del av norsk kulturarv og har gledet generasjoner av barn og voksne. Gjennom disse karakterene skapte hun et troverdig og nært univers, og hun utfordret samtidens normer.
Vestly var også en modig forkjemper for åpenhet i barnelitteraturen. Hun mente barn fortjente sannheten, noe som til tider skapte kontroverser. Anne-Cath. Vestly er et navn med stor plass i historiebøkene. Hun ble en pioner innen norsk barnelitteratur, og hennes arbeid har hatt stor betydning for synet på barn og ærlighet i barneoppdragelse og fortellinger.
Anne-Cath. Vestly: Hele Norges mormor
Forfatterens liv var fylt med både glede og sorger. Men slutten av hennes liv var preget av en vond og brutal sykdom.
– Det var ingen over, ingen ved siden, skriver Anne Helgesen i biografien om Anne-Cath. Vestly.
Boken som ble utgitt på høsten i 2023, blir leserne kjent med forfatteren på et dypere plan.
– Hun var en av de store kulturpersonlighetene i forrige århundre. Alle visste hvem hun var, og publikum elsket henne. Hun ble fullstendig dominerende i norsk barnekultur, ikke minst gjennom «Barnetimen for de minste».
Reaksjonene
Litteraturen til forfatteren som har underholdt flere generasjoner og lært barn mye om eventyr. Alle skikkelsene forfatteren har skapt lever fortsatt videre i både bøkene hennes og på film i dag. Mange kaller henne dronningen av norsk barnelitteratur.
Da Anne-Cath. Vestly debuterte med boken om Ole Aleksander i 1952 fikk hun motstand fra flere.
Da forfatteren blant annet fortalte barna at de egentlig kom fra mammas mage, reagerte mange sterkt på dette. Flere av meldingene gikk til angrep på Vestlys utsagn. Noe måtte til og med meldes fra til politiet.
«Hold opp med den styggedommen», var en av de harde reaksjonene.
Mottok drapstrusler
For Vestly var ærlighet, sannhet og åpenhet grunnleggende verdier, spesielt i hennes arbeid som forfatter.
Allerede på 1950-tallet våget hun å ta opp temaer som på den tiden ble ansett som kontroversielle, blant annet ved å forklare i radioprogrammet «Barnetimen» hvordan barn faktisk blir til. Dette skapte sterke reaksjoner i samfunnet. Folk mente det var upassende å diskutere slike temaer åpent, og saken ble så omdiskutert at den til slutt ble tatt opp i en spørretime i Stortinget.
Det skal i følge sønnen ha ført til både drapstrusler og illsinte brev.
– Mor ville ikke provosere, bare fortelle sannheten. Hun så ofte at barn ble offer for de voksnes løgner og fortielser, og at det enkleste – og som barn faktisk aksepterer, er sannheten, delte sønnen Jo.
Sønnene om berømmelsen til moren
Flere av Vestlys bøker er filmatisert, mens Vestly selv spilte rollen som Mormor i de to filmene fra 1977 og 1979.
26 år gammel giftet Vestly seg med maleren Johan Vestly og de fikk sønnene Jo og Håkon. Til Hjemmet åpnet han seg nå opp om relasjonen til moren sin før hun døde. Han forteller at de på ingen måte følte at de måtte dele moren med resten av Norge.
Selv da hun fikk kallenavnet «Hele Norges mormor».
– Jeg følte heller aldri at jeg delte mor med noen. Hun var en veldig dedikert mor som alltid viste meg oppmerksomhet og som bare var min og Håkons mamma, og absolutt ingens mormor, sa Jo.
Jo gjør sitt beste for å forvalter kulturarven etter sin mor ved å bringe den videre til nye generasjoner. Nylig fant han gamle lydbåndopptak i Blindeforbundet som gjør at han kan supplere samlingen med lydbøker.
– Da jeg var liten, var ikke mor kjendis i den forstand at folk kjente henne igjen på gaten. Nei, hun kunne bevege seg fritt omkring uten at noen reagerte, men så fort hun åpnet munnen kjente alle henne igjen. Stemmen gjorde noe med dem, de sperret opp øynene, så på henne, og ofte kunne mange da begynne å behandle henne som en dronning, minnes Jo, som er glad for at han fikk ha henne så nærme seg de siste årene.
Sorgen
Neste år er det 105 år siden Anne-Cath. Vestly ble født. Hun ble født på Rena i Østerdalen i 1920, men senere i livet flyttet hun til Oslo og satset på en skuespillerkarriere. Men barndommen satte sitt preg på henne resten av livet. Faren til den folkekjære forfatteren døde brått da hun bare var elleve år gammel.
I jobben som omreisende farmasøyt var han ofte ute å reiste. I et intervju med Dagbladet for noen år tilbake kunne sønnen Jo fortelle at moren aldri kom over farens død: – Hun kom aldri over tapet av sin far, kunne Jo fortelle om byrden moren hans bar på hele sitt voksne liv.
Sorgen over faren forble noe hun aldri helt klarte å gi slipp på, og tapet opplevdes for henne som noe uvirkelig, et savn hun måtte leve med uten helt å forstå eller akseptere: – Hun fikk aldri se ham død, det kunne ha hjulpet henne, sier jo.
I følge Anne Helgesens biografi om forfatteren, sto det i dødsattesten til faren, som døde bare 55 år gammel, at dødsårsaken var «Paralysis Cordis – plutselig hjertelammelse». Faren hadde vært dypt deprimert og hadde tilgang på medikamenter som kunne gjøre det vanskelig å fastslå den egentlige dødsårsaken. Det ble spekulert i om han kunne ha tatt en overdose, men ingen turte å diskutere dette åpent.
Anne-Cath. vanket i en konstant tvil om farens død. Hun kunne på et tidspunkt tro at han ville komme tilbake, som om han plutselig skulle komme inn gjennom døren, eller at hun skulle se en person i mengden som lignet på ham. Denne uvirkeligheten, som aldri ble bearbeidet for henne, har også preget hennes forfatterskap.
I sin selvbiografi skriver hun om hvordan hun drømte om faren og noen ganger trodde hun så ham på gaten, noe som fikk henne til å løpe etter den personen i håp om å møte ham igjen.
Åpnet opp om skjulte sykdommen
Nesten tre år før hele Norges Anne-Cath døde, ble hun diagnostisert med den brutale sykdommen som hardt rammet henne. Vestly levde med sykdommen en stund før noen visste noe. Familien valgte å snakke åpenhjertig om diagnosen hvor Vestly lenge var avhengig av å få hjelp fra andre.
Ingen andre visste hva hun skjulte, men en måned før hun gikk bort fortalte familien sannheten. Barnebokforfatteren hadde blitt rammet av en type Alzheimerssykdom som går inn under demens.
Sønnen Jo Vestly delte dette om Anne-Cath. Vestlys sykdom til VG den gang:
– Det er en langsom sorgprosess. For selv om vi ikke mister henne, så mister vi stadig flere sider ved henne.
Starten på sykdommen skal ha begynt med at Vestly glemte uskyldige ting som nøkler, bankkort og lommebok. Etterhvert utviklet det seg til det verre. Moren som trengte hjelp 24 timer i døgnet, havnet til slutt på institusjon i 2007.
– Det gjør et sterkt inntrykk på alle oss som står henne nær. Å miste sin beste venn, det er ikke noe som er viktigere for deg enn moren din, sa sønnen Jo.
Hadde familien rundt seg
Forfatteren som var kjent for å lese eventyr fra godstolen til de minste på TV, mistet etterhvert taleevnen sin.
Etter at hun fikk diagnosen utviklet forfatteren afasi som en del av sykdommen. Hun måtte kommunisere ved kroppsbevegelser, og små ordlyder på slutten av sitt liv. – Sykdommen går sin gang, og den går langsomt. Dette er kanskje den viktigste tida vi har sammen. Det er viktig for henne at vi er der, og det er godt for oss å være sammen med henne, sa Jo Vestly til Dagbladet kort tid før moren døde.
15. desember 2008 døde hele Norges mormor, Anne-Cath. Vestly, 88 år gammel. Hun hadde familien rundt seg.
Anne-Cath. Vestly ble et navn med stor plass i historiebøkene.
Takk for alle eventyrene du delte med oss! Gjerne lik og del denne artikkelen videre.
