Mummitrollets skaper Tove Jansson er en av våre største og mest elskede forfattere gjennom tidene.
Da forfatteren fylte 80 år, valgte hun å pensjonere seg og slutte å gi intervjuer. Drøyt sju år senere sovnet hun inn for godt.
Hennes store kjærlighet gjennom 45 år, Tuulikki Pietilä, fikk aldri ta farvel.
«Hun sluttet bare å puste», sa hun til Iltasanomat noen timer etter hennes død.
Den første boken om Mummitrollene, «Mummitrollene og storflommen», ble utgitt i 1945. Siden den gang har flere generasjoner blitt kjent med figurer som Mummitrollet, Mummimamma, Muminpappa, Snorkfrøken, Lille My, Snusmumrikken, Sniff, Mumitrollet, Hemulen, Filifjonkan og Stinky.
De første linjene om Mummitrollet ble imidlertid skrevet tidligere enn det, i 1939 – midt under en global krig.
«Kanskje var det forståelig», skriver Tove Jansson senere, ‘at jeg plutselig fikk lyst til å skrive ned noe som skulle begynne med ’Det var en gang». Fortsettelsen måtte bli et eventyr … men jeg unnskyldte meg med at jeg unngikk prinser, prinsesser og små barn, og valgte i stedet min sinte signaturfigur fra tegneseriene og kalte ham Mumitrollet.»
Krigen ble en sentral del av bokens handling. I boken Mummitrollene og storflommen leter Mummifamilien etter et sted å bygge et hus for vinteren. Muminpappa begir seg ut på sitt eget eventyr, og det hele blir en søken etter både pappa og et hjem som til slutt ender lykkelig.
Starten på eventyret om Mummi
Men den halvferdige boken ble glemt, og det var ikke før krigen var over at Tove Jansson tok opp arbeidet igjen og skrev «min aller første lykkelige slutt», som Tove sa.
Til å begynne med var Mummitrollene ganske spøkelsesaktige, og ifølge et intervju med barnebokforskeren Mia Österlund kom figuren fra Toves onkel Einar i Stockholm, der hun bodde en periode.
Hun likte å spise i skapet, og for å forhindre det sa onkel Einar «pass deg for mummitrollene». «Det var som et spøkelse som ville ta deg hvis du gjorde en feil», forteller Mia Österlund til Svenska Yle.
I dag er det lett å tro at bøkene om de hvite, runde trollene og deres fantastiske venner var en suksess fra første stund. Men faktum er at dette ikke var tilfelle. Pippi Langstrømpe kom ut samme år, og på bare noen uker solgte boken om den foreldreløse jenta med oransje fletter 20 000 eksemplarer. Mummitrollene, derimot, solgte 219 eksemplarer.
I dag, 78 år senere, er Mummitrollene elsket av folk flest og er større enn noen gang.
Et trøtt ekteskap
I årenes løp har det kommet ikke mindre enn ni bøker, utallige tegneserier og flere bildebøker. Disse er også oversatt til 45 forskjellige språk.
Men forholdet til Mummitrollene har ikke alltid vært smertefritt for forfatteren.
I 1959 skrev Tove Jansson at forholdet til Mummitrollene begynte å minne om «et veldig trøtt ekteskap», og at hun ønsket skilsmisse. Alt arbeidet med figurene gjorde at hun ikke hadde tid til å skrive noe annet. Men selv om det ikke alltid gikk på skinner, fortsatte Tove å skrive muminbøker helt til slutten av 1970-tallet.
Selv om Tove Jansson var mamma til Mummitrollet, hadde hun flere strenger å spille på og skrev mange flere bøker enn de om Mummitrollet og vennene hans.
Tove Jansson var og er fremdeles et feministisk ikon og har vunnet over tjue priser for sitt arbeid gjennom hele karrieren. Blant disse finner vi Svenska Dagbladets litteraturpris i 1952, Mårbackaprisen i 1973, den finske statens litteraturpris i 1982 og Svenska Akademiens stora pris i 1984.
Tove Janssons barndom
Tove Marika Jansson ble født 9. august 1914 i Helsingfors. Tove var datter av billedhuggeren Viktor Jansson og tegneren Signe Hammarsten-Jansson og hadde to yngre brødre.
Tove vokste opp i et kunstnerisk hjem, og i barndommen tilbrakte familien vintrene i Helsingfors og somrene enten på øya Blidö i Stockholms skjærgård eller i en leid villa på øya Pellinge i Borgå skjærgård. Disse stedene ble senere inspirasjonen til Mummidalen.
Tove var interessert i kreativitet fra første stund, og i 1930, 16 år gammel, begynte hun å studere ved den tekniske skolen, som i dag heter Konstfack, i Stockholm.
Allerede da hadde hun blitt publisert flere ganger. Versene og illustrasjonene hennes hadde blant annet stått på trykk i Allas Krönika, og hun produserte og solgte sine egne blader utenfor skolen.
På 1920-tallet skapte Tove Jansson også tegneserien «Prickina og Fabians eventyr» som føljetong i det finlandssvenske barnebladet Lunkentus.
Etter årene på Konstfack fortsatte Tove å studere kunst i Helsingfors og Paris. I 1933 debuterte Tove som forfatter med «Sara og Pelle og Neckens blekkspruter», skrevet under pseudonymet Vera Haij.
Etter noen fartsfylte år i Europa vendte Tove Jansson tilbake til Helsingfors, der hun ble karikaturtegner for Garm. Tove Jansson laget karikaturtegninger som kritiserte Adolf Hitler og Finlands samarbeid med Nazi-Tyskland.
Hennes sinne falt ikke i god jord hos faren, som på den tiden var «tyskvennlig».
Og forholdet til faren ble ytterligere forverret da hun senere innledet et forhold til Ateneum-studenten Sam Vanni, som var jøde.
Men til tross for farens sinne lot hun ham ikke hindre henne i å møte kjærligheten.
Tove Jansson og kjærlighetsforhold
Sammi flyttet senere til Europa, og Tove møtte kjærligheten igjen. Denne gangen i kunstneren Tapio Tapiovaara, som hun også hadde møtt under årene på Ateneum.
Selv om Tove prøvde å gå sine egne veier, påvirket hennes tyskvennlige far hennes syn på det stereotype parforholdet, og hun nektet å gifte seg og få barn.
«Jeg ser hva som vil skje med yrket mitt hvis jeg gifter meg. For det hjelper ikke; jeg har alle disse kvinneinstinktene om å trøste, beundre, underkaste seg, gi opp seg selv. Jeg ville enten være en dårlig maler eller en dårlig kone. Og jeg vil ikke føde barn som skal bli drept i en av de kommende krigene», skal hun ha sagt i oktober 1941, ifølge Boel Westins bok om Tove Jansson.
I løpet av disse årene utviklet Tove Jansson et feministisk livssyn som gjennomsyret hennes forhold, og snart fant hun kjærligheten med Vivica Bandler.
Paret møttes i 1946 og falt pladask for hverandre, men kjærligheten var noe de måtte skjule. Et kjærlighetsforhold mellom to kvinner var i strid med datidens konvensjoner, så paret måtte være forsiktige.
Forholdet mellom Tove og Vivica har derimot blitt levendegjort i karakterene Tofslan og Vifslan i muminboken I trollmannens hatt.
I Boel Westins biografi om Tove Jansson kommer det frem at Tofslan og Vifslan var kallenavn for Tove og hennes kjærlighet Vivica Bandler. På denne tiden var Vivica også gift med Kurt Bandler, og Tove Jansson levde sammen med Atos Wirtanen, og trusselen mot deres kjærlighet ble legemliggjort i figuren Spottekråken.
Tove Jansson og Tuulikki Pietilä
Homoseksualitet ble ikke avkriminalisert i Finland før i 1971 og ble klassifisert som en sykdom frem til 1981. Til tross for dette valgte Tove Jansson kjærligheten, og i de siste 45 årene levde hun sammen med en kvinne ved navn Tuulikki Pietilä.
Paret møttes i 1950 og levde åpent sammen. De arbeidet tett, side om side. Ofte sammen, men når de ikke var det, støttet de hverandres separate karrierer.
Somrene tilbrakte de ofte på øya Klovharun i Pellinge-skjærgården. De var også glade i å reise, og de reiste verden rundt, noe de to dokumenterte på film.
I 1970 gikk Toves mor bort. Samme år dro Tove og Tuulikki ut på en lang reise der Tove begynte å skrive for voksne.
Tove Janssons siste verk
Året etter ga hun ut novellesamlingen Lyssnerskan, og i 1972 kom Sommarboken, som to år senere ble fulgt av Tove Janssons første roman Solstaden.
Etter det skrev hun ytterligere to romaner, og på 60- og 70-tallet begynte Jansson å skrive mye dramatikk.
I løpet av sine siste kreative år skrev Tove Jansson flere noveller. Blant disse kan nevnes Reiselys (1987), Brev fra Klara og andre fortellinger (1990) og Budskap. Tove Janssons siste roman var Rent spel (1989), der hun skildrer et nært vennskap mellom to kvinner som arbeider i kunstverdenen.
Tove og Tuulikki levde side om side i flere tiår, og Tuulikki ble også inspirasjonen til den selvstendige, naturelskende figuren Too-ticki, som dukker opp i Mumin-boken Trollvinter.
Tove har også tilegnet bildeboken «Hvem skal trøste knuten» til sin store kjærlighet. På tross av samfunnets normer levde Tove og Tuulikki sammen helt til døden skilte dem ad.
Tove Jansson døde av kreft
På slutten av 1990-tallet ble Tove Jansson syk av kreft. Hun ble innlagt på et sykehjem i Helsingfors i ett år.
Tuulikki besøkte henne hver dag i 11 måneder. Men den siste dagen kom hun ikke frem i tide.
Den 27. juni 2001 døde moren til Mummi for godt, men Tuulikki fikk aldri tatt farvel.
«Hun hadde lukket øynene like før jeg kom», sier Tuulikki Pietilä, som selv er professor i grafisk kunst, til den finske avisen Iltasanomat, og legger til
«Hun sluttet bare å puste.
Etter dødsbudskapet samlet familien seg i sommerhuset i skjærgården i Helsingfors for å ta et siste farvel med Tove.
Ifølge Christer Timgren, administrerende direktør i familiebedriften Moomin Characters, hadde Tove hatt tid til å forberede seg selv og de andre på det som skulle komme.
Men det gjorde ikke sorgen noe lettere.
I Helsingfors vaiet flagget på halv stang, og på Akademiska Bokhandeln i Helsingfors – Nordens største bokhandel – sto en hvit lilje ved siden av portrettet hennes og noen Mumin-bøker.
– Tove kan ikke dø – hun vil alltid leve, fordi hun var et så levende menneske. Hvis du skulle prøve å beskrive Tove, ville det ta et helt år – hvis du skulle prøve å beskrive hvordan livet rundt Tove var, ville det ta et helt liv, sier teaterregissør Vivica Bandler, som var en av Tove Janssons nærmeste venner, til Iltasanomat.
Tove Jansson ble gravlagt på Sandudds begravelsesplass i Helsingfors. Kirkegården er et anerkjent turistmål. Hvert år besøker hundrevis av turister kirkegården for å se gravene til kjente finske personer, deriblant Tove Janssons grav.
Ifølge Sophia Jansson, kunstnerisk leder for Moomin Characters, har interessen for Tove Janssons grav ført til at kirkegården er i ferd med å bli uryddig.
Graven har også blitt utsatt for tyveri, da en statue har blitt stjålet ved flere anledninger.
– Japanske turister spør ofte om graven og drar dit. Men det er ikke noe vi oppfordrer til. Det er så stor interesse for Tove at det ikke passer seg at det strømmer masse folk dit. Det er nok heller ikke noe andre som besøker gravene til slektninger setter pris på, sa hun til HBL i 2014.
Sophia påpekte også at graven er privat for pårørende, selv om kirkegården i seg selv er offentlig.
«Det eneste vi kan si om Toves ønsker for sitt siste hvilested, er at det åpenbart var viktig for henne å bli gravlagt i familiegraven, akkurat som Tuulikki ønsket å bli gravlagt i familiegraven i Åbo», sa hun til avisen.
For en fantastisk forfatter hun var!
