Solveig Kloppen (53) er en av våre mest kjente og kjære programledere.
Kloppen har ledet norske TV-seere gjennom noen av de største programmene, som «Idol» og «Norske talenter».
I fjor høst var hun tilbake i sistnevnte program som har gjort comeback på skjermen det siste året.
Saken fortsetter etter bildet.
Sorgen
Kloppen har tatt med oss seerne inn i noe av det såreste og vondeste i sitt liv. Sorgen og tapet etter søsteren og moren fortalte hun om i dokumentarserien «Det jeg ikke fikk sagt» i 2019.
I TV 2-podkasten «Familiekoden» har Kloppen fortalt åpent til programleder Katrine Moholt (50) om store sorgen etter søsteren og moren.
I 2017 mistet hun dem begge på kort tid. Først moren til kreft og så storesøsteren bare seks uker senere til selvmord.
– Det var vanskelig å være menneske. Det er rart, for det er mange år siden, men jeg klarer fortsatt ikke å snakke om det uten å bli berørt eller beveget eller på gråten, delte Kloppen til Moholt.
Barna hennes var bare åtte og elleve år gamle når det skjedde, fortalte hun.
– Det var kjempeheftig. Det var som om alt raknet. Og det var helt forferdelig for barna å se meg sånn, de ble så redde for meg. De lurte på om man kan dø av sorg liksom.
Videre la Kloppen til at hun gjerne vil være ærlig med barna, men uten å gjøre de redde.
– Vi hadde mange lange samtaler med barna våre. Men likevel så er en sånn opplevelse noe som gjør at jeg tror alle er forandret for alltid, understreket hun i podkasten.
Tøff barndom
I oktober åpnet hun opp om den tøffe barndommen i et intervju med KK.
En ting har vært spesielt viktig for henne i sin barneoppdragelse.
– Jeg skulle sitte med barna på fanget og lese bøker for dem. Jo da, jeg gjorde det også, selv om det ikke ble så mye som jeg hadde trodd. Men jeg var enda mer bevisst på hva jeg ikke ville være. Hva jeg ikke ville ta med meg fra min barndom, delte hun åpenhjertig.
For barndommen hennes var ingen dans på roser. Derfor har god barneoppdragelse blitt viktig for denne. I podcasten «Min barneoppdragelse» inviterer hun en ny gjest hver uke for å snakke om hvordan de har blitt oppdratt og hvordan de oppdrar barna sine.
Solveig Kloppen kommer fra Jessheim hvor faren var sjef i et selskap, og moren sekretær på fulltid. Da ungene var små var moren hjemmeværende husmor. Selv tror Kloppen at hun har arvet morens stahet og nysgjerrighet, og farens temperament.
Det har ikke alltid vært like lett å akseptere.
– Jeg husker mamma sa til meg om vi kranglet: «Er det nødvendig å bli så sint? Nå ligner du på faren din.» Det er til dags dato det verste noen kan si til meg: «Er det nødvendig å bli så sint?» Ja! Det er det!
Saken fortsetter etter bildet.
Gruet seg til å dra hjem
Da Kloppen var 19 år reiste hun bort på folkehøyskole, og mens de andre gledet seg til å dra hjem i ferier gruet hun seg.
Feriene handlet om å støtte moren i en vanskelig skillsmisse og huset ble solgt på tvangssalg.
Det var tøft for henne å bevitne. At liver var urettferdig mot mamma.
Kloppen var klar over at foreldrene var glad i henne, men de var dårlig til å vise det. Samtidig kunne mamma sette hele verden i bevegelse for at hun skulle få det bra igjen.
De spurte imidlertid aldri hvordan hun hadde det. Det har blitt ekstra viktig for henne med sine barn, Albert og Klara.
Det var da moren hennes fikk et risp fra en rosetorn, fikk alvorlig infeksjon, blodforgiftning og måtte amputere foten vendepunktet kom. Da ble hun satt på antidepressiver.
Tilga pappa
Hva gjelder pappa – valgte Kloppen å tilgi han.
Etter skilsmissen skulle det ta fire år før hun så faren igjen som hadde flyttet nordpå og giftet seg på nytt.
– Jeg var veldig sint på pappa og snakket ikke med ham på mange år. Men så strakte jeg ut en hånd fordi jeg kjente at jeg savnet ham. Og da jeg dro opp, var det bilder av meg og Kathrine på alle veggene, fortalte Solveig Kloppen åpenhjertig til KK.
De hadde lite kontakt tiden etterpå, men i 2017 tok hun et valg.
Hun mistet søsteren og moren, med kun seks ukers mellomrom. Da våknet noe i henne. Kloppen ville se på situasjonen med et nytt blikk.
Saken fortsetter etter bildet.
Også han var døende da hun tok med seg niesene sine å reiste opp.
Møtet skulle bli sterkt – og tårevått. Selv om han hadde mistet språket.
– Han hadde mistet all kraft, men da jeg satt ved siden av sengen, tviholdt han meg i hånden mens tårene trillet. Han klemte og klemte, mens jeg sa at jeg tilga ham, og at jeg skjønte at det ikke hadde vært lett for ham. På en måte var det godt at han ikke hadde noe språk, for da fikk jeg snakket og han ta imot, mens han klemte hånden min, erkjente hun til bladet.
Disse opplevelsene har klart styrket Kloppen som i år har vært gift med mannen Kjartan Brügger Bjånesøy i 19 år.
Det er likevel en ting som fortsatt sitter i henne.
Sier noen, «Er det nødvendig å bli så sint?», kommer sinnet frem i henne.
Det tøffe taket etter tapet
I et nytt intervju med Hjemmet deler Kloppen ytterligere om minnet etter mammaen og søsteren som hun mistet for syv år siden.
Kloppen erkjenner at det skulle ta henne tre år å rydde huset etter moren på Kløfta.
Det ble for tungt, rett og slett.
– Det var jo noe jeg og Kathrine, søsteren min, skulle ha gjort sammen, men bare seks uker etter mammas død, tok hun sitt liv. Jeg kunne hatt veldig god nytte av å ha med søsteren min i den ryddeprosessen. Hun hadde satt meg på plass og stilt spørsmål som; trenger du virkelig den sukkerbitskålen? Jeg dro stadig opp til Kløfta med gode hensikter om å ta et skikkelig tak, men så åpner jeg kommodeskuff, finner noen brev og blir sittende over den skuffen resten av dagen, sier hun åpenhjertig.
Savnet er der fortsatt, men er ikke like tyngende.
Gjennom disse brevene hun fant lærte hun også mye om foreldrene sine – noe som fikk alle bitene til å falle på plass.
Kloppen kommer fra et hjem med en mor som elsket ting – det ble en ekstra utfordring for henne. Hun selv liker å samle på nips og naps, men måtte begrense hva hun tok med hjem fra mammas hus.
Saken fortsetter etter bildet.
Likevel var det en nostalgisk ting hun tok med seg – dørskiltet til huset.
– Det var jo slutten på så mye. Nå var det så endelig. Så ugjenkallelig. Både mamma, Kathrine – og nå også pappa, alle var de borte. Det var liksom et siste farvel til barndommen, forteller en tårevåt Kloppen.
Ikke redd for å dø
Selv om familien til Kloppen hadde sine utfordringer setter hun stor pris på tiden hun fikk med dem.
Og Kloppen selv – hun er ikke redd for å dø.
– Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å ha det vondt. Og så har jeg så forferdelig lyst til å leve. Og jeg har ikke lyst til å dø fra alle de jeg er så glad i, og de som trenger meg. Men det har nok ført til at jeg er mer til stede i hverdagene våre, og takknemlig for alt det jeg har her og nå. For morgendagen kan se helt annerledes ut. Det har jeg erfart, sier hun åpenhjertig.
Tusen takk for åpenheten, gode du! Dette er viktig å snakke om.
Del gjerne denne artikkelen videre med dine venner om du også har sansen for Solveig Kloppen.
LES OGSÅ:
