De fleste har nok leste mange kjærlighetshistorier opp gjennom årene, men vi tviler på at noen har lest en som denne. Den er litt lang, men vi kan love deg at den er verdt å lese – og du kommer garantert til å måtte tørke tårene. Det er ikke sikkert at den er sann, men det er likevel en vakker historie som bør deles. For det er som de sier: ekte kjærlighet dør aldri.
Jeg var på vei hjem en kjølig dag da jeg tilfeldigvis fant en lommebok på gaten som noen hadde mistet. Jeg tok den opp og tok en titt i den for å se om jeg kunne finne et førerkort eller annen ID som kunne hjelpe meg med å finne lommebokens eier. Men det eneste jeg fant var 50 kroner og et krøllete brev som så ut til å ha ligget i lommeboken i flere år.
Konvolutten var slitt og det eneste leselige var avsenderens adresse. Jeg åpnet konvolutten og tok ut brevet for å se om jeg kunne finne noen ledetråder. Da så jeg at brevet var datert 1956 – det var skrevet for 60 år siden.
Brevet var skrevet med en vakker, kvinnelig håndskrift og noen hadde tegnet en liten blomst øverst i det venstre hjørnet av papiret. Brevet startet med «Kjære Johannes» og fortsatte videre med å informere denne Johannes om at de ikke kunne treffes igjen ettersom avsenderens mor forbød det. Men på tross av dette skrev hun at hun alltid ville elske ham. Brevet var underskrevet «Kirsten».
Det var et veldig vakkert brev, men utover navnet Johannes var det umulig å finne ut hvem brevets eier var. Jeg tenkte at hvis jeg ringer til opplysningen så kunne de kanskje gi meg en liste over personer som hadde bodd på den adressen som var skrevet på baksiden av konvolutten.
– Hei, jeg har en litt merkelige forespørsel, begynte jeg.
– Jeg forsøker å finne eieren av en lommebok som jeg har funnet. Et det mulig for deg å finne fram telefonnummeret til en adresse?
Operatøren satte meg over til sin sjef som kunne finne et telefonnummer.
– Ja, det er et nummer oppført på denne adressen, men jeg kan dessverre ikke gi det til deg. Men jeg kan ringe til nummeret og fortelle hva du vil og høre om de ønsker å snakke med deg.
Jeg ventet et par minutter før han var tilbake i telefonen.
– Det er noen i den andre enden som gjerne vil snakke med deg, sa han.
Men det var ikke lenger Kirsten og hennes familie som bodde i huset.
– Vet du hvor familien er nå? spurte jeg.
– Jeg har hørt at Kirsten ble nødt til å ta med sin mor på et pleiehjem for et par år siden. Du kan ta kontakt med pleiehjemmet, kanskje de kan hjelpe deg med å finne finne datteren, foreslo personen i den andre enden.
Jeg fikk nummeret til pleiehjemmet og ringte med én gang. De fortalte meg at Kirstens mor hadde gått bort for et par år siden, men de hadde et telefonnummer til en adresse hvor de trodde at Kirsten bodde.
Jeg takket og ringte til det nye nummeret. Kvinne som svarte forklarte meg at Kirsten selv hadde flyttet inn på et pleiehjem. Hele situasjonen begynte å føles håpløs, tenkte jeg. Hvorfor var jeg så ivrig etter å finne eieren av en lommebok som bare inneholdt 50 kroner og et 60 år gammelt brev?
Meg jeg ga ikke opp. Jeg ringte til pleiehjemmet og fikk bekreftet at Kirsten bodde der.
Selv om klokken hadde passert ti på kvelden spurte jeg pleieren om jeg kunne få komme en tur innom.
– Tja, hvis du gjerne vil så sitter hun nok i fellesstuen og ser på tv, svarte pleieren.
Jeg takket ham og reiste til pleiehjemmet. Jeg ble møtt i døren av en sykepleier og en vakt. Vi gikk opp til tredje etasje og i fellesstuen introduserte sykepleieren meg for Kirsten. Hun var en veldig hyggelig kvinne med et varmt smil og hun hadde glimt i øyet. Jeg fortalte henne om lommeboken og viste henne brevet. Med én gang hun så brevet med den lille blomsten i hjørnet, pustet hun dypt og sa:
– Unge mann, dette brevet var det siste jeg hadde av kontakt med Johannes.
Hun snudde seg bort og forsvant inn i sine egne tanker før hun fortalte videre:
– Jeg elsket ham veldig mye. Men jeg var bare 16 år på den tiden og min mor mente at jeg var altfor ung. Åh, han var så vakker. Han var helt lik skuespilleren Sean Connery. Ja, Johannes Kristensen var virkelig en fantastisk mann. Hvis du møter han, kan du ikke fortelle han at jeg tenker på ham hele tiden. Og…, hun nølte et øyeblikk og bet seg nesten i leppen før hun smilte.
– Fortell han at jeg fremdeles elsker ham. Jeg giftet meg aldri. Jeg tror det skyldes at ingen kunne måle seg med Johannes, sa hun med tårer i øynene.
Jeg takket Kirsten for hennes tid og heisen ned igjen. Da jeg var på vei til å gå ut av føren spurte vakten meg om kvinne hadde vært i stand til å hjelpe meg. Jeg sa at hun i hvert fall hadde gitt meg en ledetråd.
– Jeg har et navn, men jeg tror at jeg blir nødt til å glemme alt dette nå. Jeg har brukt hele dagen på å prøve å finne lommebokens eier.
Jeg hadde tatt lommeboken fram som var en ganske alminnelig brun lommebok med et rødt bånd rundt. Da vakten så lommeboken, utbrøt han:
– Vent, det er jo Hr. Kristensens lommebok. Jeg kjenner igjen den røde snøren. Han mister den hele tiden, og jeg tror at jeg har funnet den her ved inngangen minst tre ganger.
– Hvem er Hr. Kristnesen, spurte jeg.
– Han er en av de aldre som bor i åttende etasje. Det er uten tvil hans lommebok. Han må ha mistet den da han var ute og gikk tidligere i dag, fortalte vakten.
Jeg løp straks tilbake til sykepleierens kontor og fortalte henne hva vakten hadde sagt og vi kom oss sammen opp i åttende etasje. Jeg kjente at jeg var nervøs og håpet at Hr. Kristensen fremdeles var våken.
Da vi kom opp fikk vi fortalt av en pleier at han satt og leste.
– Han er en veldig flott mann, sa hun.
Vi fant fram til rommet hans. Døren var åpen og lyset på tent. Sykepleieren gikk bort til ham og spurte om han hadde mistet lommeboken sin. Han så på henne med et overrasket blikk:
– Ja, den har faktisk forsvunnet!
– Denne unge mannen har funnet en lommebok som han tror er din, forklarte hun videre.
Jeg ga den gamle mannen lommeboken og i samme sekund smilte han av lettelse.
– Ja, den er min. Jeg må ha mistet den da jeg var ute og gikk i dag. Jeg vil gjerne gi deg en finnerlønn, sa han.
– Nei, takk. Men jeg er nødt til å fortelle deg noe. Jeg leste brevet i lommeboken for å finne ut hvem som eide den, sa jeg.
Smilet forsvant plutselig fra mannens ansikt.
– Har du lest brevet?
– Jeg har ikke bare lest det, men jeg tror faktisk at jeg vet hvor Kirsten er.
Han ble helt blek i ansiktet.
– Kirsten? Vet du hvor hun er? Hvordan har hun det? Er hun fremdeles like vakker som hun var for 60 år siden? Kan du være så snill og fortelle meg alt!
– Hun har det bra, og hun er like vakker som da du sist så henne, svarte jeg rolig.
Mannen lyste opp og spurte meg om jeg kunne fortelle ham hvor hun var. Han ville gjerne ringe henne dagen etter.
– Nå skal jeg fortelle deg noe. Jeg var så utrolig forelsket i den jenta. Så da jeg fikk brevet var det som om hele livet mitt tok slutt. Jeg giftet meg aldri. Jeg tror at jeg alltid har vært håpløst forelsket i henne.
– Hr. Kristensen, bli med meg, sa jeg.
Vi tok heisen ned til tredje etasje. Gangen var mørk, og det var kun som svake lamper som lyste opp gangen mot rommet hvor Kirsten satt alene og så på tv. Sykepleieren gikk bort til henne.
– Kirsten, kjenner du denne mannne, spurte sykepleieren og pekte mot Johannes.
Hun rettet på brullene sine, så på mannen i noen sekunder og så sa hun ikke et ord.
– Kirsten, det er Johannes. Husker du meg, spurte Johannes.
Hun stirret på ham igjen før ut utbrøt:
– Johannes! Jeg kan kan ikke tro det! Johannes! Er det deg? Min Johannes?
Han gikk forsiktig bort til henne og de omfavnet hverandre. Både sykepleieren og jeg forlot rommet med tårene rennende nedover våre kinn.
– Er det ikke utrolig? Hvis det er meningen at noe skal skje, så skjer det alltid til slutt. Uansett hvor lang tid det tar, sa jeg.
Tre uker senere fikk jeg en telefon fra pleiehjemmet.
– Har du mulighet til å ta deg fri på søndag? For du har blitt invitert i bryllup. Kirsten og Johannes skal gifte seg, forklarte sykepleieren.
Det var et fantastisk vakkert bryllup og alle beboerne hadde pyntet seg. Kirsten strålte i sin hvite kjole og Johannes hadde på seg en mørkeblå dress. Han stod med rak rygg ved siden av sin forlovede. Jeg fikk æren av å være forlover.
Paret fyllet så sammen i en felles leilighet på pleiehjemmet. Og hvis du noensinne har ønsket deg å se en 76 år gammel brud og en 79 år gammel brudgom som oppfører seg som tenåringer, så skulle de ha sett dette paret.
En perfekt avslutning på en romanse som hadde vart i 60 år.
Hvis du ble glad på parets vegne, så kan du gjerne dele denne fantastiske kjærlighetshistorien videre slik at flere får mulighet til å lese den.
