Foto: Facebook / Privat / Stein Thomas Tusvik / Skjermdump

Jens (21) døde brått – med disse hjerteskjærende ordene vil foreldrene advare andre

Jens Lunde Tusvik gikk bort 28. januar. Han ble bare 21 år gammel.

Dødsfallet var brått, uventet og familien er sønderknuste.

Nå vil foreldrene advare andre.

«Vi var alle fire kommet hjem fra skole og jobb da pappa skulle hente deg ned til middag. Denne dagen kan vi aldri glemme», skriver foreldrene i minneordene sine.

21 år gamle Jens slet med rusproblemer, det var det som til slutt tok livet hans.

I etterkant av dødsfallet har familien lagt ut flere hjerteskjærende ord om sønnen i sosiale medier. De ønsker nå å advare andre, i håp om at det som skjedde med deres elskede sønn, ikke skal skje noen andre.

Vår kjære Jens har mange gode venner, familie og bekjente som nå lurer på hva som har skjedd med han. Derfor velger vi å…

Gepostet von Gyril Lunde Tusvik am Mittwoch, 29. Januar 2020

Foreldrenes minneord

Foreldrene har nå publisert sine minneord på Facebook, og der kommer de med en sterk oppfordring – en advarsel til andre.

«Vi har et inderlig stort ønske her i dag. Vær så snill! Ikke velg den løsningen! Rusen har skapt så mye smerte for så mange, også for alle som står rundt. Prøver du en gang, kan det få enormt store og alvorlige konsekvenser», skriver de.

De skriver også at det er en sykdom, og at det er noe som kan skje i alle familier. De ønsker derfor mer åpenhet om temaet: At vi skal tørre å snakke om det, stå sammen mot alt det vonde, og aldri gi opp.

«Kan dette tragiske som har skjedd føre til at minst et menneske nå bestemmer seg for å holde seg unna rus og dette miljøet, så kan det komme noe godt ut av at vi har mista det kjæreste vi har», uttrykker foreldrene i minneordene.

Du kan lese minneordene i sin helhet nederst i saken.

Hjerteskjærende dødsannonse

På Facebook har foreldrene også delt den hjerteskjærende dødsannonsen.

«Vår kjære elskede, livsglade Jens», står det blant annet.

«Vi savner deg så inderlig, Jens» er også en setning man legger merke til i dødsannonsen.

7. februar ble han begravd.

Morens ord – rett etter dødsfallet

Dagen etter dødsfallet, la moren ut følgende ord:

«Vår kjære Jens har mange gode venner, familie og bekjente som nå lurer på hva som har skjedd med han. Derfor velger vi å gå ut med det vi vet.

Vår vakre, fine, gode Jens døde hjemme i sengen sin på Heistad i går tirsdag.💔Vi er i sjokk og sorg, og alt er så vondt og uvirkelig!
Vi kjenner ikke til dødsårsak. Dette vil avklares på Rikshospitalet så raskt som mulig.
Vi takker for alle varme ord og støtte dere gir oss i denne veldig vanskelige tiden.❤️Vi ser alle meldinger selv om vi ikke svarer. Vi kjemper oss igjennom dette, og må ta et minutt av gangen.💔Vi har nær familie rundt oss og er ikke i huset vårt på et par dager.

Varme klemmer fra Stein Thomas, Gyril, Elias og Live ❤️❤️❤️»

Her er foreldrenes minneord i sin helhet:

Minneord for Jens Lunde Tusvik fra mamma og pappa (lest i kirken)❤️

Kjære, gode gutten vår! Dette her er så inderlig vondt. Sorgen vi kjenner på nå er bunnløs og uutholdelig. Vi mistet deg så altfor tidlig! Livet ble dessverre ikke som vi drømte om.

For en og en halv uke siden opplevde vi et forferdelig mareritt. Vi var alle fire kommet hjem fra skole og jobb da pappa skulle hente deg ned til middag. Denne dagen kan vi aldri glemme. Redselen vi kjente på. Verden raste sammen for oss og hjertene ble knust. Hvordan skal vi klare dette videre uten deg?

Da du ble født i Bergen for 21 år siden gikk vi begge på lærerhøgskolen. Vi tenkte at det skulle gå fint å ha deg med på skolen, for barn sover jo mye den første tiden. Men ikke du. Fra du var tre uker lå du i vogna med vidåpne øyne for å passe på at du ikke gikk glipp av noe. I din egen barnedåp var du tre måneder. Da sang du med av full hals da orgelet satt i gang. Du snakket helt flytende da du var 1 år, og du hoppet og løp bestandig. Smilet ditt og de lyse krøllene vil vi alltid se for oss. Du stod på snowboard da du var 4 år, du klatret, hoppet og stupte. Da du var 6 år tok du salto der du stod på stranda. Du elsket å være i aktivitet og å leke. Vi husker godt det store smilet ditt da du skulle starte på skolen. Du gledet deg enormt! Dessverre sloknet denne gleden fort, og skolens rammer den gangen ble for deg for trange. Vi har ofte snakket om at du hadde hatt det supert om du levde i regnskogen…

Vi ville så gjerne at du skulle få utnyttet ditt enorme potensiale, og få utløp for all energien. Du var aktiv i mange ulike idretter, og du mestret alle like godt. Det ble likevel vanskelig å forholde seg til faste klokkeslett og regler, Vi vet også at du ikke likte konkurranse, men at aktiviteten og leken var nok i seg selv. Det var i frilek du var i ditt ess! På båtturer om somrene med familien var det alltid du som satt i gang gjemsel, bading, hopping fra fjellet, fisking og mye mer. Du fant også på en ny lek som het «Banke på lekestua» og dro med deg hele i nabolaget. Du lærte både Elias og Live å sykle, stå på ski, stupe, ta salto på trampolinen, hoppe fra lekestuetaket og mye mer. Du var et forbilde som de så opp til i aktivitet. Du brydde deg om søsknene dine og passet på uten at de alltid var klar over det.

Det har alltid vært noe spesielt med deg Jens. Du hadde utrolig mange gode evner på alle områder. Om det var noe som interesserte deg lærte du fort og lett. Da var du utholdende og enormt til å stå på. Motorikken din har vært imponerende! Du var også løsningsorientert. Da du var på tur med idrettsklassen på Hardangervidden, hadde du glemt soveposen. Det var 0 grader. Læreren din sa det typisk at det var deg, men takk og pris at det var deg fordi du kunne takle det. Alt du fikk til!

Familien har alltid betydd mye for deg. Du var med på ferier og turer med oss, og ville også bli med nå til sommeren. Tradisjoner var veldig viktig for deg, og sist jul kom du hjem for å pynte juletreet med Elias og Live. «Det er jo tradisjon!» sa du. Etter champagnefrokost med vennene dine på 17. mai, måtte du ut og feire litt på Heistad med familien hos mormor og morfar, selv om alle de andre dro til byen. Og hver eneste vår siden du var liten og frem til nå har du alltid kommet med en bukett med den første blåveisen hjem til mamma.

Livet med deg har vært en berg- og dalbane, og det har vært utfordrende å være gode foreldre og søsken. Du slet med en indre uro som gjorde at du handlet mye på impuls. Du følte deg utenfor og annerledes, og sa til oss at selv om du var sammen med mange mennesker kunne du kjenne deg ensom. Alle disse følelsene gjorde at du etter hvert startet med rus. Du ønsket å løse det vanskelige, du fant noe som gav deg spenning og ro når du trengte det. Du var overbevist om og trygg på at dette var helt ufarlig å prøve. Du sa du hadde full kontroll, at vi var gammeldagse og ikke hadde peiling.

Vi har kjempet for deg Jens, og aldri gitt opp. Pratet med deg, prøvd å passe på deg dag og natt, ringt deg, meldt deg, kjørt rundt og lett etter deg, skreket, ropt og grått, men ingenting nyttet. Problemene ble større og vi har vært livredde. Du hadde ikke lenger kontroll. Sånn vi har forstått det, skulle du denne gangen prøve ut noe nytt. Dette tålte du ikke. Håpet vi har hatt så lenge, om at dette kommer til å gå bra, raste sammen. Midt i all sorgen er det godt å vite at du ikke ønsket dette selv. Du var glad i livet. Vi vet også at du ikke led.

Det er vanskelig å kjenne seg på utsiden av forventninger til hvordan livet skal leves. Vi tenker at formen vi trykkes inn i ofte kan kjennes for smal. Å kjenne på det å være annerledes, eller føle seg utenfor er den korteste veien til vonde løsninger, som rus.

Vi har et inderlig stort ønske her i dag. Vær så snill! Ikke velg den løsningen! Rusen har skapt så mye smerte for så mange, også for alle som står rundt. Prøver du en gang kan det få enormt store og alvorlige konsekvenser. Ingen vet om man er eksponert for å bli hekta, og blir man det er det så sterke krefter som styrer. Kan dette tragiske som har skjedd føre til at minst et menneske nå bestemmer seg for å holde seg unna rus og dette miljøet, så kan det komme noe godt ut av at vi har mista det kjæreste vi har.

Dette er en sykdom, og det kan skje i alle familier. Vi må tørre å snakke om det. Og vi må stå sammen mot alt dette vonde, og aldri gi opp.

Du Jens sa at nå skulle du få hjelp for du ville ikke fortsette lengre. Du skulle ha ditt første møte med ruskonsulent forrige fredag. Du fortalte oss flere ganger i det siste at du endelig hadde funnet ut at du ville bli snekker og undersøkte mulighet for lærlingeplass. Senest på søndag planla du og pappa gåtur på Hardangervidden til sommeren. Fremtidsplanene var nå mange og lyse.

Du hadde alltid mange rundt deg som støttet og heiet på deg. Farfar som ringte og meldte med deg mange ganger hver dag. Gode og nære samtaler med mormor og morfar, farmor og farfar. Tante Hege som har skypet med deg fra Danmark. Fetter Lars som inviterte deg til Oslo og prøvde hardt å få deg til å forstå alvoret. Tanter og onkler, fettere og kusiner. Lise på idrettslinja som alltid hjalp og støttet deg, gav deg nye sjanser om du manglet innleveringer eller prøver, og tok deg med som trener på Gulset turn. Hun så deg! Kjetil i Eidanger IL som fikk deg med som leder på leire for mindreårige flyktninger, sykkelturer til Kristiansand, Trysil og Mallorca. Du hadde mange gode, flotte venner. Marthe som tok deg inn hos seg og passet på deg de gangene det ble vanskelig hjemme. Og du hadde Thea, verdens beste kjæreste som støttet og forstod deg. Hun så alle dine gode egenskaper og den du var. Dere to planla fremtiden sammen, og vi er så glad for å ha fått henne inn i livene våre. Mange stod rundt deg og oss. Allikevel har vi følt oss alene og hjelpeløse i et system som ikke fungerer.

Du satt dype spor hos enormt mange mennesker Jens. Overalt hvor du har vært har vi fått tilbakemeldinger på at du gjorde inntrykk. Lekte og satt i gang aktiviteter for barn du jobbet med, fått skryt fra voksne for din evne til å samtale og være tilstede i øyeblikket, og ikke minst at du alltid var imøtekommende og høflig. Uansett hvem – du respekterte alle.

I disse dagene har vi vært så heldige å få mye besøk av en del av vennene dine. Det har vært så godt å prate, mimre og gråte sammen med dem. For noen flotte venner! De har delt og fortalt oss så mye om deg, og det har vært så godt. De sa at du var verdens beste venn, og at ingen kan erstatte deg. Da du hadde vært sammen med dem, skrev du ofte melding etterpå hvor det stod: «Det var så fint og være med deg. Glad i deg.» De fortalte at du så alle, og hadde et tredje øye. Du var veldig opptatt av å hjelpe de som trengte det, og du var god å prate med. Du fant på mye gøy, og lagde liv rundt deg.

I vår dype, uendelige sorg har vi blitt holdt oppe av gode mennesker rundt oss. Vi er uendelige takknemlige for all varme, organisering og hjelp. Hver gang vi gråter er det noen armer som kommer og holder rundt oss. Vi trenger dere fremover også!

Vi fire må nå lære oss å leve som familie uten Jens. Vi er så heldige som har fantastiske Elias og Live som er en stor støtte.

Så må vi huske at historien om Jens ikke handler om sykdommen hans. Den dominerende historien handler om en gutt som levde sterkt og intenst og som gjorde et stort og godt inntrykk på mange mennesker rundt seg. Han var en gave, et menneske som ikke gikk langs motorveien sammen med alle andre, men alltid valgte gjengrodde stier. Han spredte mye kjærlighet til enormt mange mennesker. Jens fikk et kortere liv enn vi hadde sett for oss, men vi fikk også leve hele livet hans sammen med han. Det vet vi var godt for han.

Kjærligheten vi delte vil alltid vare. De er heldige de som er med deg nå Jens! ❤

Alle våre styrkeklemmer sendes til disse tapre foreldrene som deler denne hjerteskjærende historien.

Forhåpentligvis kan denne hjelpe – og kanskje redde – andre.

Del gjerne artikkelen videre og legg igjen et hjerte i kommentarfeltet til familien.