Christopher Garrett var en stridsingeniør i US Army’s 10. bergdivisjon. Han tjenestegjorde i Afghanistan, men en dag ble gruppen hans angrepet og Christopher ble skutt i magen.
Hans bekken ble helt sønderknust og han førtes til sykehuset, der Christopher ble operert. Men selv om legene gjorde hva de kunne, ville Christopher få varige mén.
Det som fikk Christopher til å orke og kjempe videre, var tanken på at han en dag skulle komme tilbake til kona Brittany og deres sønn. Han så frem i mot å komme tilbake til sitt normale liv.
Snart ble det imidlertid klart at det «normale» skulle få en helt ny betydning.
Christophers fysiske og følelsesmessige arr gjorde det veldig tungt for ham.
Fakta er at Christopher ble diagnostisert med en funksjonsnedsettelse, og ting som en gang var lett for ham, som å klippe gressplenen, var nå praktisk talt umulig.
Likevel var Christopher fast bestemt på å ikke la sine krigsskader ta bort det beste av ham.
Til tross for at han bare hadde en gammeldags gressklipper, fortsatte han å gå ut med den og gyve løs på gressplenen. Han kjempet seg gjennom smerten til jobben var gjort.
Det var utrolig vanskelig for Brittany å se på, når mannen hennes gikk gjennom alt dette.
Da hun en dag så Christopher kollapse på bakken i tårer, sprang hun fram til ham og trodde at han hadde fått et sammenbrudd.
Men da hun kom ut i hagen, så hun anledningen til Christophers tårer. Han åpnet hånden sin og der lå det noen nye nøkler.
Hun så seg utover hagen, oppdaget en helt ny, motordrevet gressklipper av merket John Deere. Lagt ved fantes det et notat:
”Jeg håper at denne kan gi deg litt mer tid til å tenke over de viktige sakene i livet. Takk for innsatsen din og for din frihet. Med vennlig hilsen, en takknemlig amerikaner».
Selv om Christopher ikke hadde en anelse om hvorfor eller hvem, som hadde gitt ham den fine gressklipperen, er det åpenbart at en nabo hadde sett Christopher slite med å klippe gresset
Den personen ville hjelpe til. Kanskje forsto ikke den gavmilde naboen, hvor mye gaven betydde for Christopher og Brittany, men for dette paret var det livsforandrende.
Christopher har fortsatt en lang vei foran ham i rehabiliteringsprosessen, men takket være en gavmild fremmed føles reisen noe kortere nå.
Vi har alle noe godt i oss, og denne fine handlingen viser hvor mye det kan bety, når vi faktisk viser det. Lik og del om du er enig!