Irena Sendler ble født i Warszawa i Polen 15. februar 1910.
Hennes far lærte henne mange ting da hun var barn, men det er var spesielt ett råd hun skulle ta med seg: å alltid hjelpe de trengende.
Da Irena bare var sju år gammel døde faren av tyfus, men årene hun fikk med faren sin hadde gjorde likevel sterkt preg på henne. Da hun ble eldre fulgte hun i farens fotspor – han hadde vært lege, og Irena ville også hjelpe andre mennesker.
Hun jobbet som sosialarbeider i Warszawas velferdsdeptartement, hvor hun sørget for mat og klær til familier i nød.
På denne tiden var jødeforfølgerlser hverdagskost mange steder i Europa, men Irena, som var katolikk, nektet å rette seg etter fordommene. Hun hjalp flere jødiske familier på lik linje med alle andre.
Kort tid etter at verdenskrigen brøt ut ble det etablert en jødisk ghetto i Warszawa. Det var den største jødiske ghettoen som ble opprettet av nazistene og på det meste bodde rundt en halv million jøder innenfor murene.
Den skrekkfylte tilværelsen var preget av overbefolkning, sult, usikkerhet og sykdommer.
Irena bekymret seg for de forferdlige levekårene, og bestemte seg for å gjøre noe.
Hun sluttet seg til Zegota, en hemmelig polsk motstandsbevegelse, som arbeidet for å redde jøder. Irena innså at hun måtte gjøre noe, selv om det innebar at hun satte sitt eget liv i fare.
Sammen med Zegota begynte hun arbeidet med å hjelpe jødiske barn ut av ghettoen. De aller fleste av ghettoens innbyggere gikk en sikker død i møte – enten ved å bli drept innenfor murene eller bli deportert til konsentrasjonsleirer.
Irena besøkte mange jødiske hjem og familier, men selv om hun hadde gode hensikter så var det mange mødre som ikke ville sende sine barn med en fremmed.
Fordi nazistene hadde sterk kontroll og overvåkning av ghettoen, måtte Irena stadig finne nye løsninger for hvordan hun skulle gjemme barna så de kunne komme seg vekk.
En måte var å reise inn med ambulanse for å hente svært syke pasienter og kjøre dem til andre sykehus. Men i takt med stadig strenger overvåkning, måtte Irena gjemme barna i sekker, søpleposer og kister.
Det er spesielt en redningsaksjon som stikker seg ut – et lite barn ved navn Eluzina skulle hentes ut. Irena gjemte jenta i en trekasse som var ment for å frakte murstein. Eluzina var bare fem måneder gammel og det eneste hun hadde med seg var en liten sølvskje som hennes mor hadde gjemt i datterens klær.
Mer enn 2500 barn ble reddet på denne måten. Irena førte også et register over alle barn som hun hadde fått i sikkerhet. Listene hadde hun gjemt i små esker som hun hadde gravd ned i naboens hage.
Hennes plan gikk bra i lang tid, men så en dag ble hun oppdaget og tatt av nazistene.
Irena ble sendt i fengsel og torturert av Gestapo. De brakk begge armene hennes. Men hun trosset smerten og sa ikke et eneste ord om barna eller familiene deres.
Etter hvert ga nazistene opp og dømte henne til døden. Men skjebnen skulle ha det til at det lå annet i planene for Irena.
Noen av Irenas medhjelpere klarte å bestikke en av soldatene som jobbet i fengselet og han hjalp henne med å flykte.
Fra den dagen og fram til sin død levde Irena under falsk identitet, men hun sluttet aldri med å hjelpe andre.
«Hatet mot de tyske okkupantene var sterkere enn skrekken. I tillegg hadde min far lært meg at man rekke ut hånden til en som holder på å drukne. Da var det Polen som holdt på å drukne,» fortalte Irena i et intervju med Sydsvenskan.
Da krigen var over offentliggjorde Irena sitt register over alle barna hun hadde reddet. Hun ga listen til et hjelpekorps som hjalp jødiske familier med å finne tilbake til hverandre.
Senere i livet giftet hun seg og fikk tre barn. Irena levde et lykkelig liv i visshet om at hun hadde gjort det rette.
«Jeg reddet barna på grunn av min egen barndom, hvordan jeg vokste opp. Jeg har blitt oppdratt til å hjelpe andre og da spiller ikke religion eller nasjonalitet noen rolle,» fortalte Irena.
Etter å ha arbeidet hele sitt liv for å hjelpe andre, døde Irena i en alder av 98 år. På mange måter var hun en bortgjemt helt, og det var ikke mange som visste hva hun hadde gjort.
I 1964 ble Irena tildelt den israelske ærestittelen «Rettferdig blant nasjonene» og i 1997 ble hun nominert til Nobels fredspris. Den gikk til Al Gore, miljøforkjemter og tidligere amerikansk presidentkanditat. Irena var likevel ikke spesielt misunnelig. Hun valgte i stedet å hylle noen andre.
«Jeg var jo ikke alene om det, jeg hadde mine to fantastiske medhjelpere,» forklarte hun.
Det finnes likevel noen som aldri vi glemme hennes innsats.
«Nå kommer både barn og barnebarn av dem jeg reddet og hilser på meg,» fortalte Irena.
Denne fantastiske og modige kvinnen må vi aldri glemme.
Del gjerne hennes historie videre med alle du kjenner på Facebook, så de får sjansen til å hylle Irena Sendler.
