Elizabeth Cochran Seaman ble født 5. mai 1864, og er mest kjent under navnet Nellie Bly.
Hun ble født i USA og allerede som tenåring ønsket hun å tjene sine egne penger. Faren døde da Elizabeth var ung, og hun ble nødt til å hjelpe til med å forsørge moren og sine 14 søsken.
Elizabeth likte ikke at kvinner bare skulle gjøre nytte innenfor husets fire vegger – hun ville gjøre en forskjell.
I avisen Pittsburgh Dispatch leste Elizabeth et leserinnlegg med tittelen «What girls are good for». Hun ble svært opprørt og bestemte seg for å svare.
Redaktøren i avisen, George Madden, ble så imponert over Elizabeths innlegg at han ba henne om å skrive en artikkel for avisen. Hun fortsatte å imponere han, og ble til slutt tilbudt fast stilling som journalist.
Elizabeth likte å skrive om kvinner og deres roller og rettigheter, og dette skilte seg ut blant stoff for kvinner som stort sett omhandlet mote og hagetips.
På den tiden møtte selvfølgelig slik journalistikk fra en kvinne motstand, og hun ble til slutt bedt om å skrive mindre provoserende artikler.
Elizabeth var likevel lei av å skrive om hverdagslige ting og bestemte seg for å flytte fra Pittsburgh til New York, skriver Biography.
Etter fire måneder var hun blakk, men klarte på hengende håret å få en plass i avisen New York World. Et av hennes første oppdrag ble å la seg innlegge på et ukjent mentalsykehus med en annen identitet.
Avisen ønsket å komme på innsiden av sykehuset fordi så og si alle som ble innlagt der slapp aldri ut igjen, og det var vanskelig å få informasjon om forholdene på innsiden.
Det var dette som skulle gjøre Elizabeth landskjent.
Det hadde lenge gått rykter sykehuset og tidligere ansatte hvisket om dårlige forhold, men ingen våget å stå fram som vitner.
Med et løfte om å bli skrevet ut etter 10 dager, satte Elizabeth i gang med sin tøffeste jobb noensinne.
Hun visste at det kom til å bli vanskelig, men hun hadde aldri forestilt seg hvor ille det faktisk skulle bli.
Det bodde dobbelt så mange på sykehuset som det egentlig var plass til, og maten bestod av muggent brød, utvannet suppe og råtten frukt. I tillegg var et fullt av rotter på sykehuset.
Selv om Elizabeth så fort hun ble innlagt, gikk tilbake til sitt friske jeg, var det likevel ingen tegn på at hun skulle få forlate sykehuset igjen.
Hun traff flere som ikke var syke, men bare fattige eller som ikke kunne språket.
Pasientene ble stadig utsatt for mishandling – de ble slått, hengt opp i taket og tvunget ned i iskaldt vann.
Ingen av legene trodde på pasientene som forlate om mishandlingen, og i stedet fikk det enda mer straff.
De som virkelig var syke fikk heller ikke det hjelpen de hadde behov for.
Som lovet stod det en advokat i døren etter 10 dager som sørget for at Elizabeth ble utskrevet.
Etter hennes banebrytende artikkel «Ten days in a mad house» ble de ansvarlige arrestert for sine handlinger og pasientenes situasjon ble betydelig bedre.
Elizabeth forsatte å kjmpe og skrev artikler som skilte seg ut i mengden, og fordi hun hadde skapt et navn for seg selv, ble artiklene spredt verden over. Hun skrev ofte om fattigdom, politikk og kvinnenes situasjon. Ting som folk flest ikke hadde fått informasjon om.
Hun inspirerte mange kvinner før sin død i 1922. Bare 57 år gammel fikk hun hjerteinfarkt.
Elizabeth utrettet mye i løpet av sitt korte liv. Del gjerne denne historien videre for å hylle henne og for å inspirere andre til å kjempe for det de tror på.
