Det var en hverdagskveld, og Lindsey Rea var i matbutikken for å handle mat. Det var mye folk, trangt og barn som skrek.
Mange så slitne ut, spesielt en mor med fem barn. Hun gjorde alt i sin makt for å ha kontroll på ungene sine, men selv da fikk hun bare sure blikk fra omgivelsene.
Ett par som sto litt lenger bak i køen startet å snakke om 5-barnsmoren og hennes barn. To av barna var lyse som moren selv, mens tre av barna var mørkhårede og hadde mørkebrune øyne.
Paret startet å diskutere, aldeles for høyt, om hvor mange ulike fedre barna egentlig hadde.
”Hun klarer til og med ikke kle dem ordentlig», fortsatte paret å si. «Vent bare til hun plukker frem matkupongene».
Lindsey ble bare mer og mer irritert på det uforskammede paret, men følte at hun hadde nok med å passe på sin egen 3-åring, istedenfor å blande seg inn og si i fra.
Nok en gang hørte hun paret bak åpne munnen:
”Det er det der våre skattepenger går til».
Da fikk Lindsey nok. Hun snudde seg rundt og så stygt på paret. Da gikk hun frem til moren som kjempet med å forstå hvordan matkupongene hun holdt i sin hånd fungerte.
Lindsey forsto at kvinnen i køen var fostermor, og hun så at det lå flere varme barneplagg på kassabåndet.
”Fosterbarn eller adopterte?» spurte Lindsey vennlig. «Jeg har ni barn selv, to biologiske. Jeg forstår hvordan du har det, vær så snill, la meg hjelpe deg.»
Den andre kvinnen lo, men så samtidig brydd ut.
”Jeg er en fersk fostermor. Det er første gangen jeg bruker disse kupongene. Barna kom til meg for tre dager siden, de skal bli her en stund. Vi har fått mat, men barna behøver varme og klær, og jeg har fortsatt ikke fått lønnen min.»
Lindsey så på barna og fortalte hvor fine de var, og hvilken flaks de hadde som fikk være sammen. Etter det viste hun hvordan systemet med matkupongene fungerte.
De to damene sa adjø med en klem, og Lindsey forsikret henne om at hun skulle klare det.
Så fort moren og de fem barna har gått sin vei, snur Lindsey seg mot det drøye paret bak og åpner munnen.
» De barna der? De kan ikke lengre bo med foreldrene sine. Det dem har på seg? Det er faktisk de eneste plaggene de eier.
Og kvinnen? Hun har åpnet sitt hjem for barn som ikke lenger har et trygt hjem. Matkupongene hjelper en to-barnsmor til å ha råd til å føde tre barn til.
Det finnes ikke tilstrekkelig med mennesker som denne kvinnen i verden. Og selv om alle barna var hennes og de alle hadde ulike fedre, så fortjener ikke barna å gå sultne eller å fryse. Jeg er
skuffet, men deres oppførsel? Dårlig, rett og slett forferdelig.»
Paret ble skamfulle, og valgte å gå ut i fra køen og stille seg i en annen.
Her kan du lese Lindseys innlegg på Facebook:
Selv om det er høres forferdelig ut, er det ikke uvanlig at både voksne og barn oppfører seg smakløst.
Vi skal aldri dømme andre mennesker, fordi vi har ikke gått i deres sko.
Lik og del for å hylle både Lindsey og fostermoren, som begge går foran som et godt eksempel og gjør verden til et bedre sted å være!