Etter jobben dro jeg på butikken for å kjøpe noen ting. Når jeg betalte så kikket kassadamen på navneskiltet mitt og sa: «Så hva gjør du der?»
Jeg svarte: «Jeg er sykesøster.»
Hun fortsatte: «Jeg er overrasket over at de lar deg jobbe slik som det der. Hva syns pasientene om håret ditt?»
Hun gikk videre med å spørre den eldre damen bak meg i køen: «Hva syns du om håret hennes?»
Den eldre damen sa: «Ingenting ondt mot deg kjære, men det er ikke min stil.»
Deretter fortsatte kassadamen med å si at de ikke fikk se sånn ut når hun jobbet med hurtigmat, og at hun var sjokkert over at jeg som sykesøster fikk se sånn ut.
Her er mine tanker om dette. Jeg kan ikke komme på noen gang min hårfarge har forhindret meg å redde livet på noen av pasientene mine. Mine tattoveringer har aldri stoppet dem fra å holde hånden min når de ligger livredde og gråter for at alzheimers har tatt kontroll over tankene deres. Mine ørepiercinger har aldri forstyrret når jeg har hørt på minnene deres om bedre dager, eller de har fortalt meg sine siste ønsker. Tungepiercingen min har aldri stoppet meg når jeg støtter noen som akkurat har mottatt en diagnose, eller når jeg har trøstet en familie som sørger.
